Letzter Tag des Sommers

Da hadde den kommet, sommerturens aller siste dag. Seks dager på tur med en fantastisk gjeng med barn, ungdom og voksne gikk mot slutten. En krevende, men herlig start på sommerferien for store og små. Mange er slitne, men jeg tror alle går rundt med et stort smil om munnen også etter denne sommerturen.

Tjoho!

Svært overraskende ble vi vekket av en brannalarm litt før klokken sju onsdag morgen. Alle kom seg kjapt ut av senga og ut i gangen. Nattevaktene var allerede i gang med å organisere seg og få elevene ut av bygget, behørig registrert. Reiseledere sprang gjennom gangene og åpnet rom og fikk ut de som sov tyngst. Hele korpset var ute i løpet av 6-7 minutter etter at alarmen gikk. Forsåvidt greit å få en slik situasjon, da fikk vi sjekket rutinene våre og kan forbedre disse noe. Viktig også å beholde en viss ro slik at elevene heller ikke får panikk. Jeg tror ikke noen får noen traumer etter dette.

Dagen før, tirsdag, var avsatt til shopping, mat på Mac'ern og et besøk i verdens største modelltogjernbaneutstilling, Der Miniateurwelt. En helt fantastisk utstilling med modelltog, biler, fly, romskip, båter, you name it. Vi må nok innrømme at det ikke traff 100 % for HK, men de ble dimittert og så kunne vi andre la oss fascinere av sinnrike detaljer og så ble vi jo glade over at også Norge var representert i utstillingen. Skal du til Hamburg uten 74 barn er det absolutt verdt et besøk.

Ting Tar Tid. Dette vet vi, men uansett hvor godt det planlegges (og ting planlegges utrolig godt), blir tiden ofte knapp. Så også en tirsdag i Hamburg, men som kjent går det jo som regel bra til slutt. Retur til A&O, middag og litt kjapp romunderholdningsøving så var vi klare for avslutningskvelden.

Det bor utrolig mye kreative krefter i korpset, og mye av dette kom til utløp gjennom den ene romunderholdningen etter den andre. Mye abstrakt underholdning med svært store rom for tolkning, men mye latter, mye vann og en herlig gjennomgang av et korpsår slik HK ser det! Vi forstår nå at det er store forskjeller i hvordan ting oppfattes :-)

Alle reiselederne ble beordret opp av HK og siden "djevelnatten" utgår da vi bor på hostel, ble alle sammen "belønnet" med en skikkelig vannpistolsprut rett i ansiktet! Heldigvis tok alle sammen dette med knusende ro, og vi så enkelte HK-elever puste lettet ut...! De samme reiselederne ble så hedret med marsipantrompetutdeling av HRL Haugen som takk for innsatsen, og det var da det gikk opp for oss at vi hadde en glipp i rutinene siden vi ikke hadde gave til Arild for meget godt gjennomført tur. Heldigvis vet vi hvor han bor, og vi vet også at det blir reiselederfest til høsten, så han skal nok takkes skikkelig!

Noen reiseledere stakk så ut for litt mat og drikke, mens resten tok seg av legging og nattvakt som seg hør og bør.

Turens siste dag var delt opp i dyreparkbesøk for SK/AK og de som ville fra HK, mens de øvrige kunne skrape lommene og tømme finansene på enda litt mer shopping. Oppsummert var vel alle godt fornøyde med siste dag, og mest fornøyde var nok de reiselederne som utover natten kunne sette sluttstrek for årets sommertur ved å levere tilbake nøyaktig så mange korpselever som var ventet hjem på Værnes!

Da gjenstår det bare å takke alle sammen for en fantastisk flott sommertur og ønske alle en riktig god sommer! Vi gleder oss til oppstart til høsten igjen!

 

 

Was is los in Hamburg?

GDPR har kommet for å bli. Ingen vet hva det er og vi bryr oss ikke. Vi legger ut det vi føler verden trenger å vite. No matter what, eller som nordlendingene sier "Samme fa.. i helv...". Vi trenger mer åpenhet rundt hva som egentlig foregår på korpsturer. Korpsturer overalt. Selv om det kan gjøre vondt for dere der hjemme. Sannheten (ihvertfall slik vi ser den fra vårt "open-minded" ståsted) må fram! Vi går foran, og håper resten følger etter.

Kjære lesere og andre som tilfeldigvis dumper innom her. Det skjer mye rart på korpsturer. Det kan vi skrive under på her vi sitter og skriver. For vi er korpset som har opplevd alt. Trenger vi ikke å oppleve mer? Vi har vært verden rundt, det vil si London og Køben (og Bø og NY). Det fins ingenting som ikke vi har prøvd. Så vi sitter her kjeder hverandre, mens vi krangler om hvem som skal gå å handle (vel, en stund passet Jokke-tributen, men vi kranger altså ikke. Ikke litt småkrangling en gang, bare fryd og gammen!).

Men la oss ta et historisk tilbakeblikk på dagen i går. Igjen tar denne gjengen frem det beste når det gjelder. De må være noe av det beste Norge har å vise frem i utlandet! Nei, jeg snakker ikke om korpselevene. Jeg snakker selvfølgelig om reiselederne. Maken til innsats skal man lete lenge etter! De leverer gang etter gang, og sitter i tillegg hele natten i en gang. Ingen utfordringer er for store, og ingen utfordringer er for små. Det være seg sying av uniformsmerker i takt eller en to-trinns-flytting-av-koffert-operasjon midt på Autobahn. Du kan forestille deg hvordan du selv stresser når barnet ditt skal på ett eller annet spilleoppdrag. Husk ditt og husk datt og hvor ble det dittdatt. Blodtrykket stiger og du nærmer deg maxpuls. Gang dette med 74 (ja, jeg vet at jeg har antydet at det er 80 elever på tur, men etter fintelling de siste dagene har vi nedjustert tallet til 74. Vi tror også vi var 74 ved avreise....) Men hva er det som gjør at noen mennesker melder seg frivillig til en slik tur og leverer på meget høyt nivå dag etter dag, med stigende søvnunderskudd og en hjerne i korpsbobla? Er de overmennesker? Svaret er ja .

OK, da var det sagt. Men la oss nå heller ikke glemme korpselevene. De aner ikke hva som skjer for det glemmer vi å fortelle dem siden vi er så opptatt av å huske det selv, så de får stadig nye beskjeder som må hurtig-prosesseres, og før de vet ordet av det har de både gitt oss oppstillingsmarsj, oppmarsj, signalmarsj, SK/AK-drill, flaggdans, HK-program og som rosinen i pølsa og prikken over i'en kommer "No kjæm vi" på en så vakker måte at Joakim og resten av reiselederne, flane- og flaggbærere, tyske husmødre med små barn, byens noe løse fugler, turister og tilfeldig forbipasserende trøndere sliter med tårer som tvinger seg fram i øyekroken. Du verden så stolte vi er!

Hva som ellers foregikk i går har jeg glemt/fortrengt, men det var sikkert bra. Vil ikke forundre meg mye om det handlet ihvertfall litt om shopping på en eller annen måte. Vi slår ellers fast at Witreiser ikke er i nærheten av å få noen servicepris i år heller. Bussjåføren som slapp oss av på feil side av autobahn og blånektet å kjøre en ekstra runde har stått for en i særklasse slett kundebehandling. Mannen som faktisk hadde tilløp til smilerykninger i den ene munnviken skulle hjem til knödel und  kartoffeln, og maten stod nok allerede på bordet, for vi skulle ut og vekk fra hans buss. Vel, vel....

Noen reiseledere var ute og de dro selvfølgelig sporenstreks til Reperbahn så snart de hadde tatt farvel med HK som var ute på sin tradisjonelle kveld, men det har jeg lovet å ikke si så mye om. Sorry.

 

Mit freundlichen Grüßen

Das Blog Redaktion

 

 

 

 

Entschuldigung - das/der/die Blogg ist forsinka pga. rusk i forgasseren

Dessverre er også Jan Petter forsinket pga. det samme. Men frykt ikke, både sjåfør, co-pilot, hatte-esker og instrumenter er i god behold og ved godt mot. Spesielt de to førstnevnte. Mulig noen av klarinettene er litt sure... (Jeezzezzz, reiselederhumor på sitt beste!) Vi kommer alle sterkt tilbake, kanskje allerede i morgen tidlig en gang.

Men slapp av. Vi har sjekket ut, marsjert, spilt konsert, gått på veldig lang rekke, spist lunch, shoppet, sjekket inn med verdens lengste innsjekk på A&O i Hamburg, og jeg tror sannelig min hatt at noen sover og andre burde sovet, mens HK er på Reeperbahn og gud vet hvor resten av reiselederne er.... for ikke å snakke om Hovedreiselederen. Sist sett løpende ut av herberget!

 

 

Hansa Park - ein sicherer Gewinner!

Ingen korpstur uten en fornøyelsespark - vi er jo tross alt opptatt av fornøyde korpselever. I år var det den velrenommerte Hansa Park som skulle erobres av tildels meget entusiastiske barn og ungdommer fra Nidaros, og mange har i dag tatt i mot nye utfordringer, strukket egne grenser og vunnet store personlige seire. Og hvilken lykke dette frembringer. Det er lite som slår stolte, smilende og overlykkelige barn som nettopp har tatt en litt skummel karusell som de egentlig ikke turde å ta!

Men la oss starte med en historie fra i går. SK/AK befant seg på den tidligere omtalte pizzasjappa da to lovende unge herremenn ved navn Une og Brage oppsøker en reiseleder med følgende ord: Vi har møtt en som er glad i barn (vi velger her å ikke bruke det korrekte, belastende egentlige uttrykket...). En dame tilbød oss gratis godteri hvorpå Brage umiddelbart svarte "Free Candy? No No No!" Godt opplærte barn med andre ord!

Vel, etter denne glad-historien går vi løs på dagen i dag. En ikke ubetydelig dag i korpsturhistoriens lange historie!

Hansa Park, etter sigende Deutschlands Einziger Erlebnispark Am Meer, og det sier ikke så rent lite... HRL Haugen fikk oss enkelt inn gjennom de Hanseatiske portene og slue som vi er sendte vi alle elevene ut i NK-grupper (les: reiselederne har fri, de eldste i korpset tar ansvar), mens vi koste oss glugg ihjel med nytrukket kaffe og cappucino. En kaffekopp kan ikkje vara evig veit du, og dermed var det tid til å utfordre egne grenser, og plutselig var parken full av reiseledere som tok den ene utfordrende karusellen etter den andre. Noe av dette har du kanskje sett bilde av på et SOME, og jeg kan love dere at vi hadde det gøy! Flere bilder dukker nok opp etter hvert tenker jeg!

En velsmakende, medbragt lunch ble satt til livs på usedvanlig kort tid, og NK-grupper ble omorganisert til reisegrupper som igjen ble omorganisert til et sinnrykt system av HK, venner, reiseledere og andre interesserte i et salig sammensurium som merkelig fungerte helt utmerket. 

En dag i en slik park sammen med korpselevene kan egentlig ikke beskrives, den må oppleves. Det er fantastisk å se gleden og vennskapene som kommer for dagen. Vi snakker overlykkelige barn og godt fornøyde ungdommer. En slik dag viser egentlig mye av det flotte som korpset står for, og som skaper minner og vennskap for livet for elevene. Og selvfølgelig koser vi voksne oss også. Det er som vanlig en utrolig herlig gjeng reiseledere, akkompagnert av sjåfører, dirigent og instruktører. Og da er vi over på neste tema:

Et korps er helt avhengig av en/flere dirigenter og en rekke instruktører. Vi i Småbispan er så heldige å ha de beste av de beste, og som vanlig er noen av instruktørene med oss på korpstur. Under spilleoppdraget i går kom det meget godt fram hvorfor, og ikke minst det faktum at vi er avhengige av å ha med noen av disse. Magnus og Madelen gjorde en super innsats, og vi er meget takknemlige for at de bruker noen dager sammen med oss. Tusen, tusen takk!

Gøran har som vanlig også tatt seg noen dager fri midt i en hektisk jobbhverdag, og heldigvis fikk han også praktisert tysken sin (han er tysklærer på fritiden når han ikke jobber med korpset...) når lokaltoget stoppet midt i mellom flyplassen og Hamburg og alle passasjerene ble kastet ut av toget... Takk Gøran - vi er veldig glade for at du blir med oss noen dager på tur!

Korpset har minimert utstyr som må med, men instrumenter tar uansett en del plass, plass som ikke SAS var spesielt villige til å tildele. Dette ble løst ved hjelp av at Jan Petter tok med seg sin sønn Odin og hans en dag gamle førerkort i varebilen og satte kursen sørover med instrumentene. Kudos!

Vi må innrømme at vi sakte, men sikkert er på vei inn i korpsturkomamodusen og før vi bikker hode på puta velger vi derfor å avslutte med noen, i vår øyne, gode historier fra årets tur:

- HRL Haugen skulle ha nattvakt natt til i dag og la seg derfor tidlig i går, noe omgivelsene ellers ikke brydde seg noe spesielt om. Følgende melding ble derfor mottatt kl. 23.24: "Litt høy partystemning i bygg 3 nå. Noen våkne som kan dempe sang og musikk?". Han siktet spesifikt mot høy avspilling av vår alles kjære Freddy Kalas m/venner. Haugen er løsningorientert og sendte SMS til sin datter på naborommet og ba pent om de kunne dempe musikken, en melding som ble mottatt med krampelatter av samme datter...!

- Kveldens reiseledermøte ble først avbrutt av en søt liten frøken som stakk hodet inn døra med to små flasker og spørsmål til far: Er dette shampo og balsam?

- Møtet ble senere avbrutt av to minst like søte frøkner som stakk hodet inn døra og lurte på om vi kunne dempe oss... "Dere snakker så høyt!"

- HRL Haugen valgte overraskende nok å løpe tilbake til Malente fra Hansa Park. Mulig han har issues med bussturer i utlandet, eller så er det mulig han trener til en eller annen maraton. Uansett, når dette ble nevnte på reiseledermøtet smalt det fra Joakim: "Fikk du ikke plass på bussen?"

- Telling og kontroll på korpselever? Tja, sånn passe føler vi. Men god statistikk så langt. Faktisk så bra at vi nesten tok med en tysk familie inn på bussen fra Hansa Parken i ettermiddag...

I morgen står en større logistikkoperasjon for døren med utfordringer som vekking, frokost, ferdigpakking, skifte til uniform, utsjekk, buss, utpakking av instrumenter, hatte-esker, spilleoppdrag, instrumenter og hatter inn i varebil, inn i buss og skifte til sivilt for å nevne noe... Dog; vi har trua!

Gute Nacht und gut schlafen! 

 

Lübeck! Es gibt ein neues Kind in der Stadt!

Turens første spilleoppdrag stod for tur i dag. Lübeck og piratfestivalen. Lübeck, med sine 218.763 innbyggere (ok, fritt etter Wiki) skulle få oppleve et skikkelig norsk skolekorps. Og, skulle det vise seg, et svensk ungdomsmarimbatrommeorkester. På dagen da Tysklands VM-skjebne mot nettopp Sverige skulle avgjøres. Men det er jo selvfølgelig en helt annen historie, som historien i tillegg faktisk viser gikk bra.

Natten gikk som netter gjerne går, noen sover og noen går (utilsiktet poesi kommer gjerne når man minst aner det!), men summa summarum (et uttrykk som faktisk stammer fra Tyskland, og det er helt sant!) var vi godt fornøyde. Ingen tomme senger før sengene skulle være tomme, det vil si hvis vi ser bort fra sengene til to mellomstore gutter som glade og fornøyde kom tuslende forbi nattvaktbasen kl. 0630 på vei til stranden. Her skulle det bades! Vi setter jo umåtelig stor pris på slike initiativ til personlig hygiene, men tidspunktet kom litt brått på.

La oss igjen konstatere at all logistikk med nærmere 80 korpselever (vi er svært usikre på det nøyaktige antallet, men vi later som vi vet det) tar tid. Det tar faktisk mye mer tid enn man tror, og vi reiseledere tror litt av hvert må jeg si. Vekking, frokost, smøring av matpakke, skifte til uniform, pakke sivile klær inkludert sivile sko samt badeutstyr høres jo overkommelig ut. Før du ganger med 80. 7 prosesser ganger 80 skulle fort bli nøyaktig 560 prosesser. Del dette på ca. 15 reiseledere (også her er vi usikre på det nøyaktige antallet, men døm oss ikke for det!) så har du omtrent 40 prosesser pr. reiseleder. I tillegg må du ta hensyn til reiselederens egne prosesser (gjerne noen flere enn elevene) og da runder vi fort av til 50 prosesser pr. reiseleder! (ja, jeg jobbet med ISO i forrige uke, og ja, det har påvirket livet mitt) 50 prosesser fra kl 0800 til kl 0940. 50 prosesser på 100 minutter. Well, say no more - you do the math!

Heldigvis befinner vi oss i et land der man jo har funnet opp begreper som struktur og ordning og reda. Alle satt derfor lykkelig på plass i bussene kl. 1000, klare for telling av tellerne, Heidi og Kathrine, som begge har fått denne svært viktige oppgaven basert på tidligere års vellykkede tellinger. Gøran var grepet av landet vi befinner oss i og ga en usedvanlig sterk og klar ordre om hvordan dagens spilleoppdrag skulle løses. Her var det ikke rom for slinger i valsen, som forresten også er et album utgitt av den ikke helt ukjente gruppen Slaraffenhatten og utgitt på det heller ikke helt ukjente plateselskapet Slæff Skiver) og Lübeck skulle aldri bli det samme. 

Bussene stoppet, dirigentens ordrer ble slynget gjennom luften som slegger fra Østeuropeiske sleggekastere på 70-tallet, busser ble tømt, faner ble montert, flagg ble heis og da med ett stoppet Lübeck sentrum opp! Hva var dette? Taktfaste trommeslag virvlet gjennom luften, lyden av nypussede (vel, nå overdriver jeg nok litt...) sko og støvler mot 1200 år gammel brostein dundret gjennom gamlebyen. Småbispan's trommegruppe hadde slått opp (nei, ikke på den romantiske...eh uromantiske måten) og Småbispan stod snart klare til å erobre Lübeck! Med ikke rent så lite stolte flaggbærere og fanebærer (Siv: med fanen rett vei håper jeg tidligere blemmer nå blir strøket fra korpshistorien) leverte korpset en vanvittig oppmarsj med to lokale piratkoner som veivisere gjennom den Hanseatiske historien denne byen rommer. Det hele toppet seg på et lokalt torg, av locals kalt Schüsselbuden. Her gikk korpset direkte over i marsjformasjon, mens reiseledere og innleide pirater satte opp notestativ med en hastighet som nok kvalifiserer til Schleswig Holstein-mesterskapet i notestativ. 

Under usedvanlig dyktig ledelse av Magnus og Madelen dro SK/AK i gang med sin drilloppvisning til Gammel Jegermarsj og om vi ser bort fra at den ene piratkoneguiden vår opptil 3-4 ganger dro svært overraskede SK/AK-elever ut av drillen for å knytte skoene deres, var dette en innertier fra SK/AK-gjengen til stor jubel fra alle fremmøtte! HK dro også noen kjente og kjære marsjer, og det toppet seg med flaggdansen som ble meget populær blant korpselskende tyskere!

Til tross for piratfestival gjelder "Ordnung muss sein", så siden det kun var gitt tillatelse til å marsjere en vei, ble det lang, lang rekke på taktslag gjennom historiske gater tilbake til bussen. Her slo vi fast at værgudene ikke var helt på vår og parkopplegget vårt sin side. Gode råd er som vanlig dyre og vi bestemte oss derfor for å glede den svært lokale gourmetsjappa "Diavolo Pizzeria" med å triple en normal lørdagsomsetning. SK/AK-elevene gikk motvillig med på å la den hjemmelagde matpakken med rundstykker og ost ligge til fordel for Margerita og andre eksotiske pizzatyper. HK var det ingen som tenkte på, så de vandret gatelangs i tidligere nevnte historiske gater, men lød ingen nød for det, tror vi.

Resten av formiddagen gikk med til shopping i NK-grupper, Reisegrupper minus HK-elever-på-vei-til-McDonalds-med-Gøran, samt et etterlengtet kafébesøk for kaffetørste og apfelstrudel-sultne reiseledere. At Arild og Kim valgte en kafé midt i en jævl... korpsfestival var tungt å svelge, men gleden hos enkelte (les: en) var stor da de oppdaget at det svenske trommemarimbaorkesteret hadde trippeltrommer! Dette måtte jo være en kjempeidé for Småbispan mente Heidi! Vi var usikre om vi skulle ødelegge gleden og smilet ved å informere om at joda, Småbispan har også trippeltrommer, men valgte å kjøre en ærlig linje og røpe denne ikke fullt så hemmelige hemmeligheten. Heidi fikk legge seg tidlig i dag slik at hun kunne pugge instrumentlisten til korpset, samt nynne forsiktig på "No kjæm vi", som også har et par vanskelige tekstpartier hun sliter med (f.eks "Barn og musikk, er ting som hører sammen...)!

Dagsplanen sa bading og painnkak, og da blir det bading og painnkak. Denne noe utradisjonelle komboen kan være vanskelig å gjennomføre på en strand, da strender ofte har mye sand, men Painnkakhuset lå heldigvis på esplanadaen og den smilende eieren var så fornøyd med besøk av Småbispan at han både filmet og tok bilder av meget fornøyde painnkakspisende korpselever. 

Stranden er nok et van(n)vittig flott sted i sol og pent vær, men selv om regnbygene kom og gikk hindret ikke det beintøffe Småbisper, som en etter en hev seg ut i det (antatt) kalde vannet. Rett og slett imponerende!

Har vi nevnt at korpselever på tur trenger mye mat? Ikke? Vel, det trenger de, så derfor ble det et velsmakende grillmåltid når vi kom tilbake til Malente, etter en nydelig busstur gjennom tysk kulturlandskap og steder som Neudorf, Vogelberg og ikke minst Pönitz am See.

Det daglige reiseledermøtet ble avholdt og vi klarte til og med å snike inn litt VM-titting før det ble kveld. Mange av elevene tror vi er i seng, de fleste i egen seng, og de andre er på vei i seng og det er jeg også. God natt!

 

PS: Bilder som kommer og bilder som går (delvis fritt etter Di Derre før Jo Nesbø havnet på sykehus), kommer ut så snart nettet her nede klarer så mange Gigabytes....

 

 

Småbispan ist auf Tour und du bist die Welt, in der wir uns amüsieren!

(Gjør som meg,praktiser litt skoletysk den kommende uken) La oss nå starte med starten, slik vi ofte gjør. Og la oss gjøre det skikkelig: Blogg har jo i lang tid vært ansett som et seriøst og anerkjent media, og for eventuelt nye lesararar gjør vi for ordens skyld oppmerksom på at Småbispan-bloggen til tider i noens mening, kanskje, men bare kanskje, strekker bittelitt på opplevde sannheter. Vi i redaksjonen er uenige, og om det skulle stemme gjør vi det bare i aller beste mening :-)

Godtfolk, eller gute Leute som vi sier her nede. Velkommen til turblogg, dag 1.

Dagen startet jo på aller beste måte der hjemme i Trøndelag. Skitværet slo mot meg når jeg dro for gardinene, og lykkelig konstaterte jeg at dette skulle vi reise bort fra, vi skulle jo nesten helt til Syden! To forskjellige avganger ventet spente elever og trøtte reiseledere, den første så tidlig at det nesten ikke var vits å legge seg, den andre i mer normal tid.

Ingen korpstur uten litt dramatikk, og for årets tur startet dramatikken faktisk før turen i det hele tatt hadde begynt! Torsdag kveld tikket det inn en mail med beskjed om at en av elevene var lagt inn på sykehuset med allergisk reaksjon etter uforvarende å ha fått i seg nøtter (hvor er foreldrene kommenteres det i redaksjonen?). Heldigvis skulle han bli utskrevet i løpet av natten, men siden mor skulle tidlig opp for å rekke et fly til Hamburg, måtte han etter sigende ta nattbussen hjem, han er jo tross alt 15 år! Dette er riktignok ikke bekreftet, men vi skal spørre Kathrine om det stemmer J  Eleven er heldigvis i fin-fin form, og klar for spilleoppdrag i morgen!

Det fine med korpstur er at korpselevene alltid gjør som de blir bedt om, uansett hva vi sier og gjør, men det er ikke sikkert alle foreldrene skjønner greia, så følg med:

Elevene møter opp på Værnes. Her blir de overlatt til et relativt vilt fremmed menneske som fremstår som Flygruppereiseleder. Vedkommende overtar pass, penger og avkryssingsskjema og skriver ut flybilletten og sjekker inn bagasjen på selvbetjeningsinnsjekken. Ja ikke Kim, Rita og Joakim da, de stoler kun på manuell, personlig betjening og valgte å stå i kø i 20 minutter, men hver sin smak. Eleven får deretter tilbake passet og flybilletten, går igjennom sikkerhetskontrollen og leverer så passet tilbake til Flygruppereiselederen, men beholder flybilletten. Vel om bord i flyet bytter alle elevene plasser slik at de får sitte ved siden av vennene sine. Pass og flybilletter ligger nå igjen i lomma på setet foran der de opprinnelig satt, og ikke en gang SAS kan forutse dette i sine prosedyrer.

Men så, under mellomlandingen klarer alle elevene på en merkelig måte å komme seg ut av flyet med både pass og flybilletter, og leverer disse igjen til sin Flygruppereiseleder! Denne enkle prosedyren gjentas på neste flight og ved ankomst Final Destination sitter plutselig Flygruppereiselederen, som nå ikke er en så vilt fremmed lenger, med pass, penger og skjema. Easy peasy!

Siden det var to forskjellige avganger var det hektisk kommunikasjon mellom de to gruppene underveis slik at alt skulle være under kontroll. Korpset har alltid tatt i bruk moderne kommunikasjonsmidler, og alt fra Snap, Insta, Face, Supertxt, Fleip, SMS, mail, Whatsapp, Spond og ikke minst det noe frekke Telefax ble tatt i bruk for å holde kontakten. Ikke en gang en 20 minutters forsinkelse på avgang 2 i dag brakte oss ut av fatning.

Med tysk presisjon bringer bussjåførene korpset til Bad Malente, selv om en middels stor krise oppstod underveis. Den tyske motparten til Telenor (legge merke til at vi her med viten og vilje legger inn litt skjult smisking med HRL Haugen med håp om en rammeavtale mellom korpset og Telenor, ref kommunikasjonskanalene nevnt ovenfor) har slurvet når det kommer til dekningsområde i Schleswig Holstein og vi var uten nett opptil flere hundre meter flere ganger. Ikkje bra. Vi ankommer Jugendherberg Malente og der ønskes vi Herzlich Willkommen Schulorchester Småbispan Skolecorps! Her håper jeg det er det tyske språket som teller og ikke en salig blanding av tysk og engelsk.

Vår eminente Matkomitè har tryllet frem velsmakende brødskiver med Eerdbeer og andre lokale godsaker, og på et blunk er blodsukkernivået igjen på topp! Nå vil jo ungene på butikken, men først må Flygruppereiseleder møte Reiselederen (som er den egentlige reiselederen, men det skjønner dere jo siden tittelen er reiseleder. Flygruppereiselederen er jo bare en proforma-reiseleder under flytransport). Under møtet mellom Flygruppereiselederen og Reiselederen overleveres pass, penger og avkryssingsskjema og deretter kan ungene etter hvert få utlevert sin første 10 Euro, og springe på butikken. Halleluja! Livet er herlig dere!

Den første gruppen som ankom Malente (vi kutter ut Bad, for det høres så? ja riktig, det høres så bad ut?.) rakk å utforske området vi bor på, og stor var gleden når noen oppdaget en perle av en strand like i nærheten. Vakkert beliggende med tyske sumptrær på begge sider ligger nemlig 4,5 meter strandlinje og venter på badesugende korpselever. Og det gikk ikke lange tiden før de første stod klare i nyinnkjøpte badebukser og bikinier og hev seg ut i det nydelige vannet. Etter 20 sekunder begynte alle å innta en kledelig blåfarge, men det la ingen demper på stemningen. Er man på korpstur skal det nemlig bades! En uheldig bemerkning om blodigler reduserer dog kanskje badelysten noe de kommende dagene? Et raskt google-søk på «skadedyr» og «Bad Malente» var heller ingen vinner?! (Ha, hvor mange av dere kommer til å søke opp dette nå?)

Ettermiddagen gikk med til ettermiddagsaktiviteter og plutselig var det middagstid. På menyen stod den kjente retten Gyros mit Reis und Gemüse og dette falt i smak hos samtlige turdeltakere. Jugendherberg spanderte i tillegg kaffe til desserten, så reiselederne kunne trekke seg stille tilbake og gjennomføre turens første reiseledermøte.

Første sak på agendaen var om noen hadde kontroll på elevene og svaret på det er dessverre ikke offentlig tilgjengelig informasjon. Et våkent hode etterlyste så dirigenten, og HRL Haugen kunne opplyse om at han skulle ta flytoget fra flyplassen i Hamburg i retning Hamburg for deretter å bytte til et lokaltog til Lübeck og deretter et enda mer lokalt tog til Malente, hvor Jan Petter vurderte å plukke han opp. Jan Petter har kjørt varebil med instrumentene helt ned hit sammen med sin sønn Odin som vi også gratulerer med helt ferskt førerkort - hurra! Alle senket skuldrene siden dirigenten muligens var under kontroll.


(Haugen har kontroll, TV'n med VM-fotball er manipulert inn i bildet ved hjelp av Photoshop)

Midt under reiseledermøtet hørtes plutselig klingende musikk, og sannelig var det Gammel Jegermarsj av gode gamle Schiöldberg som hørtes. SK/AK benyttet anledningen til å trene litt drill sammen med Magnus og Madde og alle korpshjerter smeltet umiddelbart.

Vel, det var vel kort oppsummert Dag 1 på årets korpstur. Nå er det bare knapt ett par timer igjen av den første nattevakten og så braker det snart løs på Dag 2 med spilleoppdrag og mulig strandliv om været vil det. Hvordan det vil utarte seg kan du lese om i en blogg nær deg.

Til slutt, for å dempe pulsen hos dere der hjemme: Vi fleiper jo mye med om vi har kontroll på elevene, og selvfølgelig har vi det. Nå på natten for eksempel, da sjekker vi alle rom med jevne mellomrom, og dersom det er en tom seng vet vi at noen er borte. Enkelt og effektivt.

Bilder? Tja, noen hundre pr. dag dukker nok opp på et eller annet sosialt medium før du vet ordet av det. Slapp av.

Auf wiedersehen!

Es nähert sich der Abreise...!

Folkens, det er den tiden på året da alle stresser hit og dit fra den ene mer obskøne avslutningen enn den andre. Det være seg klasseavslutning, kulturskoleavslutning, sommerøl-på-jobben-avslutning, uniformskomitèvåravslutningsfest eller sjakk-matt-sesongavslutning i sjakklubben. Og når pulsen er på sitt høyeste og blodtrykket nærmer seg verdier forskere over hele verden ville vært interessert i, da kommer du på det! Ungene skal på sommertur og du har en hel uke fri! Yippi-fø..ings-aiye! Verden er igjen i balanse (med mindre du har meldt deg som reiseleder da....!).

Tyskland folkens! Og det midt i fotball-VM! Dette blir bra :-)

Vi i bloggredaksjonen gjør vårt ytterste for å løfte blogg som medie til noe annet enn det noe dårlige feministiske-rosa-tull-og-tøys-inntrykk mange sitter med. Blogg som folkeopplysningsmedium er jo helt suverent, så vi starter med noen enkle, men dog så viktige fakta som vi uforskammet har hentet direkte fra Wikipedia:

Tyskland (tysk: Deutschland), offisielt Forbundsrepublikken Tyskland (tysk: Bundesrepublik Deutschland), er et land i Sentral-Europa. Landet er en føderasjon av 16 delstater og er et av verdens største industriland. Tyskland grenser i nord mot NordsjøenDanmark og Østersjøen, i øst mot Polen og Tsjekkia, i sør mot Østerrike og Sveits og i vest mot FrankrikeLuxembourgBelgia og Nederland. Tyskland er det største medlemslandet i Den europeiske union målt i BNP.

DER! Da har vi plassert både litt geografisk beliggenhet og annen nyttig kunnskap om Tyskland og alle føler seg så mye bedre. Etter en lengre diskusjon i bloggredaksjonen bestemte vi oss for å droppe en nærmere intro til de fire tyske kasusene selv om disse er særdeles interessante.

For dere som ikke har lest den ene mailen som er sendt ut om korpsturen, kommer det her en kort oppsummering, slik at du i forskjellige sosiale sammenhenger den neste uken ihvertfall kan late som om du vet hva ungen(e) dine holder på med:

1. Småbispan flyr på tur. Fordeler: Tar kortere tid. Mindre oppkast. Ulemper: Vanskeligere å telle ungene. Andre unger kan også bli tellet (eller heter det tullet, evt. telt, men det er jo noe helt annet...hmmmm?)

2. Hvor skal vi i Tyskland? Hamburg ble valgt av den enkle grunn at vi alle har lyst til å si "Ich bin ein Hamburger". Lübeck ble valgt fordi det var det eneste andre stedet i Nord-Tyskland som hadde ledig overnatting.

3. Marsjmusikk ble muligens oppfunnet i Tyskland, så vi velger å dra på med både marsjering og marsj-spilling der nede. Kunstnerisk komitè sviktet dessverre i valget av musikk, så det blir ingen tyske marsjer hvilket vi uansett blåser en lang marsj i....(I kill myself!). Det blir ingen Machspiel heller, det tok vi på foreldrefesten.

4. Vi skal selvfølgelig bade (noen kommer også til å dusje litt innimellom). Det er ikke uten grunn at vi bor på Bad Malente!

5. Skal vi til en fornøyelsespark? Ja, det skal vi. Faktisk sier ryktene at det er snakk om Nord-Europas største (0,46 kvadratkilometer for å være helt nøyaktig). Sjekk www.hansapark.de og så kan dere sitte der og være misunnelige. Ha!

6. Får ungene mat? Yes, opptil flere ganger om dagen. Er det sunne og ernæringsmessige gode måltider? Nei.

7. Hvordan bor vi? Det lurer vi også på, men en stund gikk det rykter om telt i en skog, men etter de to siste suksessfulle spilleoppdragene for Reitangruppen har økonomien fått seg et løft og vi snakker nå om ungdomsherberger i ypperste klasse. Husk at også Jesus bodde delvis på et herberg.

8. Onsdag kveld/natt kommer vi hjem. Torsdag har alle reiseledere sove-seg-ut-av-korpstur-dag. Respekter dette.

 

Turkomitèen har som vanlig lagt ned et betydelig arbeid for å tilby DITT barn/DINE unger den best tenkelige sommertur som tenkes kan. Utallige nattetimer har gått med til å sende et tusentalls eposter til mennesker i et land som fremdeles foretrekker å svare i brevs form. Tellerskrittene (er det noe som heter det lengre?) har tellet, matplaner er planlagt, kilometervis på kilometervis med marsjeringsplaner er lagt, tillatelser er tillatt, kjøreplaner er kjørt. Kveldsmøter har gått over til å bli nattmøter, og desperasjonen har vært tydelig når komitèen har møtt på byråkratiske hindringer (hvem skulle tro det var byråkrati i Tyskland..?) Men fortvil ikke. Turen er detaljplanlagt ned til minste... akkurat.. detalj! Tyskland - vi er klare!

Vi ønsker også vår nye hovedreiseleder (HRL - må ikke forveksles med Hjerte-Lunge-Redning, som dessuten forkortes HLR) Arild Haugen lykke til. For å avlaste Hr. Haugen har korpset på lykke og fromme samlet sammen en tilsynelatende oppegående forsamling av 15-16 mer eller mindre frivillige foreldre/foresatte som ihvertfall i egne øyne er velkvalifisert til å reise på tur med 80 korpselever. Spør deg selv: Frivillig? På tur med 80 unger? Say no more...

Bloggredaksjonen ønsker alle en riktig fin tur - vi er sikre på at også årets tur går over i historien som en særdeles vellykket Småbispan tur, og vi gruer oss allerede til tårevåte farvel på onsdag....

 

LA8PV kaller - This is the Småbispan Sumertrip Blog passing Lysekil bound for Oslo, Norway!

Hjernen er alene. Blått hav så langt du ser. Stort og svart. Don't wake me up before you go go. Sommerturapatien har vært meget tilstedeværende tidligere i kveld. Den blanke siden som skulle fylles med tekst, lyste i mot meg som et skinnende walthorn på selveste 17. mai. Tastaturet var ikke til å kjenne igjen. Touchmetoden jeg lærte meg i 1. klasse på videregående var forsvunnet som dugg for solen (fikk plutselig lyst til å skrive litt om dugg, så hvorfor ikke):

I gresset var det mye dugg, jeg lå der og tygget en bugg (ett besøk på kunstmuseum og så kommer slike lyriske perler bare ramlende ned. Poetry man, poetry!)

Vel, datamaskinen måtte slås sammen. Mat måtte inntas. Taxfree'n måtte besøkes, og ikke minst måtte det bøttes myyyye kaffe. Og her er vi. Midt i Skagerak (Skagerrak er betegnelsen på havområdet som skiller Danmark i syd, Norge i nord og Sverige i øst. Skagerrak er en gren av Nordsjøen og en tenkt linje mellom Lindesnes fyr i Norge og Hanstholm fyr i Danmark danner grensen mot Nordsjøen i vest. Så vet du det dersom du av en eller annen grunn var i tvil!).

Bølgene slår, skipet vugger utrolig behagelig frem og tilbake og ordet s-o-v-e lokker med løfter om drømmer om ferie uten korps... Sa..eh skrev jeg det høyt? Ok. la oss være ærlige med hverandre. Vi er slitne. Vi er lei av rundt regnet 80 unger-slash-ungdommer. Vi er lei av å telle. Vi er lei av å gå inn og ut av den jævla bussen. Vi synes synd på oss selv. Vi ville normalt sett vært lei av tørre brødskiver og typisk korpsturmat, men på denne turen har jo korpset gått all inn på "Buffèt-kjøret" så vi er ikke lei av maten. Tvert i mot. Jeg vil ha buffèt når jeg kommer hjem også. Inkludert ost- og dessertbord. Oi, se der ja, bare tanken på buffèt kommer så er humøret tilbake. Du verden så trivelig det er på korpstur! Sove kan vi gjøre senere i sommer, eller til høsten. Hvem tenker på 50 mil i buss (ikke jeg ihvertfall, for jeg skal fly hjem fra Oslo om noen dager...!)?

Dere lurer på hva vi har bedrevet de siste par dagene? Det lurer vel vi på også, siden vi har virret rundt i sommertursyndromet, kikket på kalenderen og lurt på når vi skulle hjem. But here's the hard facts! I går shoppet elevene med de antatt siste kronene sine. Vi i blogg- og miljøsfæren drakk caffe latte blant andre kaffe-hipstere på en hipster kaffebar. Noen (les: alle) de kvinnelige reiselederne (ai-ai-ai, her generaliserer jeg over en lav uniformssko) virkelig nøt sin 1,5 timer med shopping i går, helt alene, siden noen andre forhåpentligvis tok seg av korpselevene (vi aner ikke hvem).

Det var romunderholdning i går kveld, og kvelden bød på noen virkelig store overraskelser. Nei, en liten bergenser i flagguniform kan vel ikke betegnes som en stor overraskelse. En overraskelse ja, men ikke stor. Heller liten. Men opptreden var stor. Klasse. Skillz for å si det på ungdommens crazy språk. Det mentale bildet av denne bergenseren, som i tillegg overrasket stort (her er det helt riktig å bruke uttrykket "stor overraskelse") med å opplyse oss uinnvidde, hedenske trøndere om at han ikke var bergenser, men stril, vil gjøre vondt på netthinnen i ukesvis fremover. Jeeeezzzzeezzz! Dette at han var stril gjorde han et stort nummer ut av, selv om mottakelsen (les: apatisk glaning) av denne smått sensasjonelle informasjonen var trønderske skuldertrekk og "same, same but different". Eventuelt tomato - tomeito (språlig forvirret? Vi også). Meget fornøyde med det nyvinnende, overraskende showet "No kjæm vi", ble vi høye og mørke og disset de store i HK med at DETTE, dette skulle de slite med å overgå. 

Slite? Eneste slitet var å trekke pusten mellom latterkulene når de største i HK dro "En dag på korpstur i København med Småbispan". Videoen kommer snart til en Youtube-kanal i nærheten av deg! HK-gjeng (dere vet hvem dere er): Fantastisk!! Dere naila den lett! Ja DU ja. DU som har passet på å oppføre DEG veldig fint på hele turen. DU som har... vel, litt intern den, men det har vi lov til.

De fleste rommene presenterte godt gjennomtenkte, godt innøvde nummer, og at det kreative gror blant ivrige korpselever kan herved bekreftes! At arrangementet, til tross fra høylydte protester fra toppledelsen i Danhostel, i tillegg fristet med snacks, jordbær, brus og til alt overmål pizza, løftet hele kvelden til nye høyder. Nye høyder som bare timer senere skulle senkes ned igjen til plen-nivået, der "The Battle of Ishøj" ble gjennomført. Kommer tilbake til det.

Nye AK-medlemmer ble presentert, nye HK-medlemmer ble presentert. Runa, Maline, Adrian, Lisa, Rikard, Kristine og Frøydis ble takket av etter mange, mange års innsats (vi kommer til å savne dere....) og til slutt ble korpsets nye Tamburmajor presentert: Silje! Gratulerer!

Den kjente djevelnatta var egentlig forhandlet bort, men uvisst av hvilken grunn stod plutselig halve HK i regnfrakkene sine utenfor døren (slapp av Siv, alle ble vasket i dag tidlig....), og truende banket de på med vannpistoler, gaffateip, barberskum og sikkert annet skummelt flytende gørr klare for kamp! Hva som skjedde siden er uklart, men tubeost, syltetøy og mel var involvert, og Netflix ringte oss opp dagen etter for å sikre seg rettighetene til en ny realityserie med arbeidstittel "Korpsturen til helvete".  Anyway, alle smilte og lo, dusjet og la seg etterpå. Noen (nå angret Per Olav og Eirik på at de gikk skyhøyt ut med sitt engasjement i Miljøkomitèen....) kostet og vasket og klippet muligens gresset også. 

I dag har vi kjørt buss og sett den Lille Havfrue, sannsynligvis det største (les: lille) kunstverket våre danske naboer har å by på. En enorm opplevelse!

Jeg hopper av bussen på Vippetangen i morgen, so this is it. Årets sommerturblogg er ferdig. Takk for meg, takk for et usedvanlig godt samarbeid med fotograf Haugen, men først og fremst takk til SK, AK og HK-elevene. Steike dere er bra kidz! Har trua på dere alle som en. Gleder meg til høsten! Takk til Gøran og Jørgen som var med på deler av turen. Takk til Ingrid og Kristine som også var med på den samme delen av turen. Takk til turkomitèen som planla denne gourmet-turen til Danmark. Takk til hovedreiselederne Bjørg og Arild. Takk til alle medreiselederne Eirik, Per Olav, Kim, Gøril, Therese, Rita, Eva, Sidsel, Kristin, Camilla P, Camilla P, Anni, Martha og Heidi. Jeg har kost meg i deres selskap! Til slutt så må vi selvfølgelig takke alle dere der hjemme, uten dere hadde ikke dette vært mulig, men uten dere kunne vi heller reist på en vanvittig avslappende ferie uten alle disse korpselevene....!

GOD SOMMER!

Spilling og tivoli ruler big time - vi gjør det en gang til!

Kongens By, Tivoli, Illum, Georg Jensen, Day Birger & Mikkelsen, Ilse Jacobsen, Strøget, By Malene Birger, Den Lille Havfrue, Amagertorv ? og Småbispan. Dette klinger jo godt i Trønderske ører, og korpset passer godt inn både på Amagertorv og i Tivoli.

Bakken ? der er noget om snakken, Bingobongo, Ølgod, Automathallen, Bonanza,  Høkassen og Småbispan. Vel, dette klinger kanskje ikke like godt, men du verden det ble en bra dag på Bakken! J

Jeg hadde den store ære å få gå med fanen, og i dressbukse og hvit skjorte ble det varmt nok, men i forhold til Gøril og Kristin i bunad, og HK i sine uniformer, holdt jeg klokelig kjeft om varmen. Det morsomme under oppmarsjen i går var rett og slett å observere den synkrone SK/AK-bevegelsen «Marsjering rett fram, plutselig er det en spennende karusell til høyre så alle sammen snur på hodet, endrer kurs, måper av spenning og forventning, så kommer de på at vi er ute og marsjerer, snur hodet fremover igjen, prøver å finne igjen personen som presumtivt skal være foran seg, kommer også på at de skal spille, og med ett er vi back on track!». Unger er herlige!

Det ble ett flott oppdrag med den nevnte oppmarsjen, SK/AK-drill, ett par marsjer av HK, og deretter oppmarsj gjennom parken tilbake til bussen. Mange dansker vil se tilbake på årets sommer og tenke på dette korpset fra Norge som helt ut av det blå kom marsjerende og spillende forbi dem og bragte smil og glede inn i deres danske hjerter. De vil se på sommerbildene og nikke gjenkjennende til det samme korpset og tenke « Du verden, det var sgu sjovt at oppleve og ta bilde av et ekte musikkorps fra Norge!".

Været har jo ikke blitt omtalt i noen særlig grad under årets turblogg, men nå er det på tide å si noe om det: SOL. Done!

Vi skal ikke plage dere med nitidige detaljer om hva som skjer på et tivoli (eller forlystelsespark som det heter på dansk), det sier seg nok selv. Det vi derimot kan si noe om er opplevelsene og gleden av å observere ungene/ungdommene i deres engasjement, deres glede, mestringsfølelsene når de tør ta en litt skummel karusell, samholdet på tvers av alder og kjønn. Smilene. Latteren (kjenner jeg må gi meg nå, tårene presser på?). Det er vakkert. Disse opplevelsene er betaling nok for hele sommertur-uken. De veier opp for manglende søvn, «bomullshode», mas, telling og atter telling av barn, angst, savn etter skikkelig mat? eh.. sorry stryk den siste. Buffèen i går var det klasse over! Uansett, you get it! Det er et privilegium å dra på tur med denne gjengen. Prøv det folkens. Kanskje allerede om ett års tid! Vær stolte der hjemme, selv om mange av dere må lære ungene å ha på dyne- og putetrekk (som Per Olav pedagogisk gikk igjennom øvelsen: Her er et putetrekk. Tre sider er sydd igjen. En side er åpen. Putt puten inn i den åpne åpningen?.).

What else is new under the sun? Under the SUN (nevnte jeg været her nede?)!! Vi koser oss alle sammen! Men frykt ei, vi kommer hjem igjen ? kanskje?.!

KVAKKSALVERNYTT

En del solbrente barn (behørig smurt inn etter alle kunstens regler), en mengde kritiske insektbitt (mygg, knott, barkebiller, den fryktede danskebillen, københavnske hostelknott mm.), hevelser (senket med allergitabletter innpakket i godteri fra Tax-free?n på DFDS), tendenser til solstikk (medisinert med vann, druesukker og potetgull), slag og blåmerker (ikke oppstått etter håndgemeng med reiseledere ? kurert med «deal with it»).

DYRENYTT

Sukkermaur har naturligvis fått navnet sitt fordi de er glade i sukker. Godteri inneholder av og til sukker. Godteri som ligger lett tilgjengelig tiltrekker seg sukkermaur. Har vi hatt sukkermaur i en leilighet. Ja. Går det bra? Ja.

Shit, vi må stikke. Må telle noen barn!

BILDER

For de som synes ord blir for kompliserte, legger vi som vanlig ut bilder. Det skal sies at *enkelte* motiv begynner å gjenta seg, så vi har prøvd å begrense oss denne gangen: https://goo.gl/photos/ETXYWgZRYmbXqNwK7

For de som aldri blir mette av "bilder av egne barn på solfylt strand", "bilder av Småbispan marsjerende i de underligste omgivelser" eller "nærbilder av egne barn i Småbispan-uniform", har vi lagt ut en egen extended edition: https://goo.gl/photos/oEc6nAwT9sT53h4G6

Uønsket hendelse

Jeg må dessverre melde om sommerturens første uønskede hendelse. Vi hadde et tilløp til dramatikk sent i går kveld. En hendelse som kunne fått følger for opptil flere reiseledere. Totalt uakseptabelt, men slikt skjer dessverre, og det er utenfor Hovedreiseleders kontroll. Vi er jo på mange måter delvis forberedt på at det kan skje, og det er ikke til å stikke under en stol at det har skjedd før. I dagens samfunn hender jo slike ting. Heldigvis ikke så ofte, men når det skjer får det ofte store konsekvenser. Vi bruker jo mye tid både blant elevene og blant reiselederne til å forebygge, men likevel skjer det. 

Nei, jeg snakker ikke om uheldige hendelser med alkohol. Jeg snakker om det kritiske i at døren til de mannlige reiselederne ikke lot seg låse opp. 5 mann i shorts og t-skjorte. Kveldsmørke. Frisk bris fra nord. Uten tilgang på tannbørsten. Det verste var kanskje at alt av datamaskiner og ladere var innlåst. Stemningen var laber. Gutta var i kjelleren. Ikke en gang ekstranøkkelkortet virket. Krisestemningen påvirket heldigvis ikke elevene, de miste sov og de største var på Hard Rock Cafè. Gode og varme. Gode råd var dyre. Jeg kjente umiddelbart at tvilen jeg hadde kjent på når jeg meldte meg som reiseleder kom susende som et flytog på vei inn i Romerikstunnelen. Noe kom sikkert til å gå til helv... og her stod vi. Og kunne intet gjøre. Resepsjonen er ubemannet på kveldstid. Vi bor ute i "no mans land" på den flateste danske landsbygda. Faen, faen, faen!

Men vi har heldigvis med oss Kim. Stødig, veloverveid, solid. Som det norske grunnfjellet. Ut av intet tryllet han frem en låsmagiker fra den samme flate danske landsbygda, og vi var inne igjen. Vi var inne!

Det var nå langt på natt og skjønnhetssøvnen måtte prioriteres foran andre livsviktige oppgaver som Sommerturblogg. Men frykt ei. Vi er på saken. For når vi ikke sover jobber vi. Av og til passer vi på noen elever, men all erfaring tilsier jo at de klarer seg best selv. Vi må bare telle dem innimellom. Men det vet dere jo.

Stol på oss!

Breaking news! The Småbispan Summertour Blog is back!

God morgen der hjemme! 

I det Haugen (nei, fremdeles ikke han i bua, men han fra Bergen) forkastet det danske Telegrafvesen's forslag til telefax-avtale kom Norsk (rosa-)Blogg Forening med en sterk beklagelse og trakk sin PFU-klage og bloggen er tilbake! Hurra!

For evt. nye lesarararar følger et kort resymè: 

Dag 1 - buss Trondheim-Oslo, ferje Oslo-København

Dag 2 - shopping og bading

Og da var vi kommet til den på mange måter kritiske dag 3. Dagen mange barn får hjemlengsel, og dagen mange reiseleder med søvnunderskudd angrer på at de meldte seg til å være reiseledere. Men neida, her er bare fryd og glede. Frokosten var av god kvalitet, juicen var i følge flere av barna gjæret (det var noe rart med den...), men matpakkeavdelingen scoret høyt med pizzasnurrer (for de som var tidlig ute), kylling, pasta og andre godbiter.

I dag var det tid for vårt første spilleoppdrag, og med spilleoppdrag følger uniformer (hvem fa.. fant på at korpset skulle ha så jævl... mange forskjellige uniformer - sitat fra ukjent reiseleder, men la oss gå videre). Med uniformer følger av og til en uniformsmønstring. Hvilket ca. bare noen få av elevene fikk med seg, resten gikk mot bussene før de (lett irriterte) måtte gå tilbake. Men skitt au, korpset stilte opp, de flnke folka fra uniformskomitèen mønstret alle og enhver, brettet ned skjortekraver, snudde belter, sydde sømmer, festet sløyfer, stakk sikkerhetsnåler og koste seg slik bare medlemmer av uniformskomitèen kan!

Etter hvert var alle på plass i bussene, og bla bla bla (ja, det er midt på natten og jeg er litt trøtt) så var vi klare til å ofre liv og lemmer for å gå ut av bussen og rett inn i en av denne byens uendelige sykkelstier. Gærne danske syklister som får norske menn i  signalgul overtrekksjakke i 40-årskrise til å fremstå som førskoleelever på trådhjulssykkel, suste rundt oss og det ble ropt "SYKKEL" hver gang noen nærmet seg. Elevene ville jo snu dette til noe positivt, og når noen ropte "SYKKEL!" ble det til at hele korpset tok bølgen med stor jubel og fikk et smil tilbake fra ihvertfall noen av syklistene. Det er så godt å finne tonen med lokalbefolkningen, eller the "locals" som de jo heter.

I to rekker på rekke og rad (ble dette smør på flesk eller ble det helt riktig beskrevet mon tro?) nærmet korpset seg Højbro Plads, en plads som var fullt av folk og sannelig var det en to-tre kinesere på Højbro Plads også. Hvilken gledelig overraskelse. Riktignok så ikke kineserne ut som om de syntes det var fullt så gledelig, men når korpset kom hev de seg rundt og tok bilder og video av alle og enhver! 

SK/AK dundret på med signalmarsjen sin, og fulgte opp med en reprise inkludert drilloppvisningen. Igjen ble det en akutt allergi-reaksjon hos merkelig mange mannfolk rundt Højbro Plads, men er det korpsmusikk de er allergiske mot, eller kan det være noe i luften. Kven kveit? HK tok så over stafettpinnen og dro igjennom flere av sine kjente slagere, og vår kjære dirigent lettet nesten under flere av numrene (se bilder fra Haugen!).  Stemningen stod i taket, ikke bokstavlig talt, men i en overført betydning, men det skjønte du nok, og både kinesere og andre jublet og klappet. Hvilken triumfferd!

Etter en slik prestajon er det lite som slår å få skifte til sivilt antrekk, spise litt medbragt matpakke i en park og deretter begi seg til Tivoli. Tivoli dere! Ah, det er jo selve rosinen i pølsa, kronen på verket, ja rett og slett mandelen i grøten! En ytterligere beskrivelse av hva som foregikk her er helt bortkastet, eller jeg kan oppsummere med to ord: Ren lykke!

Helseblogg

William har vært inne på sykehuset til røntgen-sjekk, og der ble det konstatert at det ikke var brudd. William forsetter med sitt gode humør og tar dette med fatle...eh... fatning! Vi har hatt et tilfelle av matallergi og ett par av reiselederne er lett solbrente. Ingen alvorlige saker ut over det. 

Dagens uttalelse

En av reiselederne sier til en av de minste gutta: "Du è så snill og god en gutt" hvorpå vedkommende svarer "Du è snill og god du og!"

Oppsummering av nattevakten

Det har ikke skjedd en dritt.

Oi, det er vaktskifte og jeg kan gå og legge meg, ah, 3-4 timers søvn vil gjøre godt - Ha en flott mandag der hjemme i regnværet (skadefryd er også en fryd)!

Alle bildene: https://goo.gl/photos/JjnH3EVCbpKSwsDi8

Småbispan's Turblogg - kritikk fra fagorgan

Det er med sterk beklagelse at vi må legge ned vår kjære reiseblogg. Det viser seg at fagorganet "Norsk (rosa-) Blogg Forening - Foreningen for deg med EKTE meninger" har klaget oss inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) da de synes vi gjennom turbloggen harselerer, håner, raljerer og misbruker blogg som et sant og meningsfullt medium. Vi legger oss selvfølgelige langflate og vil gå ut i alle medier fra Verdens Gang til Norsk Ukeblad og beklage vårt overtramp.

Vi håper det vil være mulig å la bloggen gjenoppstå på andre måter, og er nå i dialog med Danhostel her vi bor, om det kan være mulig å få gitt ut en reiseskildring via telefax. Gjennom vår eminente visehovedreiseleder Hr. Haugen, er det opprettet kontakt med det Danske Telegrafvesen, og forhandlingsmøtene om åpne faxlinjer til Norge fortsetter ut over natten. Det er berettiget håp om å komme i mål med en løsning, sier Telegrafvesenets representant, Hr. Kamelåså i en knapp kommentar nå i kveld.

For alle dere der hjemme som har sittet oppe og ventet på bloggen beklager vi sterkt de ulemper dette medfører, men håper alle får sove godt likevel i natt. Vi kan med hånden på hjertet bekrefte at vi, som tidligere dager, bare har delvis kontroll på den store massen av barn og ungdom rundt oss. De telles til stadighet, og nå telte de sannelig meg også! God natt :-)

København ? Kongens By. Kongens by? Hæ?

Natten om bord på CROWN SEAWAYS foreløp uten videre dramatikk, men oppofrende nattevakter gikk «all in» og bistod i legging av helt ukjente, bittelitt beduggede danskebåtpassasjerer, som ble så overrasket at kommentarene kun gikk i retning «Kommst du auch?»?!

Vel, alle Småbisper som kom om bord på ferja kom også av, hvilket vi var godt fornøyde med! 

Bussene stod klare, og ivrige Småbisper spratt inn på bussene, muligens noe motivert av tankene på alle korpsturers høydepunkt: Shopping!! Med basecamp på Amagertorv, frivillig beleiret av enkelte reiseledere som ikke på død og liv hadde noe ugjort når det gjaldt shopping, spredte det seg Småbisper over hele Strøget. Og hvilke skatter som ble kjøpt inn med overprisede danske kroner! Gled dere til de håpefulle kommer hjem...!

Lunchen ble inntatt på Ankara Restaurant, en tyrkisk oase bare 6 minutters gange fra Amagertorv. Lunchbuffè viser seg å være en vinner, og vi slår fast at vi har funnet vår form form bespisning. Glade og mette la vi ut på det som etterhvert viste seg å bli en liten halvmaraton gjennom Kongens Have og videre gjennom Kongens gater for å finne bussene (imponerende egentlig at fyren som bare omtales som typen/duden til Dronningen både har egen have og eier byen...!). Våre hyggelige bussjåfører manøvrerte seg videre ut av byen og ut til Ishøj's strender. Her foretok vi en kjapp "ut av buss-tøm buss for kofferter-finn badetøyet ditt-inn i bussen igjen med kofferter-finn stranda-manøver", og der, over en idyllisk sanddyne lå plutselig en fantastisk strand, en strålende sol, knallblå himmel og blått hav så langt vi ser (og sikkert også en himmel full av stjerner!). Bleke trønderkropper hev seg ut i Køge-bukten, og med et var alle i paradis og leken og latteren fylte luften. Spesielt latteren når vi tenkte på regnværet der hjemme :-) 

Timene som fulgte bestod av bading, strandfotball, strand-starlight-kubb(!), hoppetau, strandyatzy og gud vet hva den tidligere omtalte miljøkomitèen ikke hadde funnet på. Ja, komitèen består av Eirik og Per Olav, om det ikke ble nevnt tidligere. Unger, ungdommer og voksne var alle enige om at det hadde vært en fin tur på stranden.

Vi fikk sjekket inn omtrent alle ved ankomst Ishøj, og etter en mindre logistikkoperasjon var det meste av kofferter, bager, vesker, poser etc. fordelt på et eller annet rom, forhåpentligvis i nærheten av eieren sin. Deretter var det middag, og for de kulinarisk interesserte bestod den av lasagne og salat. Dansk kildevann fulgte med, og noen var tydelig skuffet over at dessert-buffèen fra i går ikke ble gjentatt i dag.

Alle reiselederne led på dette tidspunkt av akutte kaffeabstinenser, og 4 kanner kaffe ble tryllet frem av den danske solstrålen av en servitrise. Korpselevene gikk på dette tidspunktet for lut og kaldt vann, og de minste ungene som nå var proppfulle av ny energi, gjorde sitt ytterste for å sette ny verdensrekord i å gå bananas på hoppeslottet som tilhører området. Joda, freden og roen senket seg, og atter en korpsturdag går mot slutten.

HELSEBLOGG

Ok, vi må innrømme det. Skader skjer også på korpstur. De fleste av en så alvorlig karakter at vi ikke tør å si noe om det, men også mindre akutte skader oppstår. I dag har vi hatt en stygg brannskade på en fot etter hektisk hopping på hoppeslottet. Skaden ble leget ved hjelp av ett gram sårsalve og et passe stort Donald-plaster. Vi fikk så en idrettsskade der vår kjære stortrommis, William, gjorde en akrobatisk redning under kveldens fotballrunde, med det resultat at hånden hans fikk seg en smell. Helseteamet bestående av Kim og etterhvert Per Olav, fikk iset ned og bandasjert (selv om PO i ettertid preiserte at bandasjeringen kun var for placebo-effekten!) og hovedpersonen var i godt humør når han for første gang i hele sitt liv måtte pusse tennene med venstrehånden. Stor er spenningen i forhold til hvordan det blir å spille stortromme i morgen!

En av de mindre jentene har i følge ubekreftede rykter svelget en ørering, men jeg presiserer at dette på nåværende tidspunkt kun er ubekreftede rykter. Vi (later som vi) undersøker saken.

DAGENS UTTALELSE

Peder er en fin fyr i AK, og på spørsmål knyttet opp mot om han kjente en av reiselederne, kunne han klart og tydelig opplyse om at "Joda, jeg tror hun er i den derre syklubben til pappa!" For de uinnvidde får vi opplyse om at "Syklubben" nok er Uniformskomitèen...!

 

Dagens bilder (beklager, killing your darlings er tøft, dessuten vet vi at dere der ute aldri får for mange bilder av de søte små....): https://goo.gl/photos/MQPtXCGqZ8a6PC5E8

 

 

Østerdalen - Oslo in a brand new bus, a roadtrip for only the toughest of the toughest

Gode og mette fant vi våre plasser i bussene, og etter turens andre navneopprop konstaterte vi med 100 % sikkerhet at alle var med videre, og i gleden over dette ble det gjort et spedt forsøk på allsang av klassikeren "En bussjåfør, en bussjåfør"! 

Bussene rullet videre igjennom Østerdalens skogkledde landskap, bare forstyrret av verdens største sølv-elg (serr!), og eksklusiv elghornkunst i alskens farger, og plutselig var vi på Elverum (fristende å skrive 10 rom + kjøkken, men det holder vi oss for gode til). Her khøres nok fortsatt klappesalvene og jubelropene etter at den lokale Jokerbutikken doblet årsomsetningen sin gjennom eple, banan og yoghurt-innkjøpet til korpset. Vi fikk førsteprioritet i kassen og det er rart hvor lang tid det kan ta å slå inn 91 "God morgen" yoghurter, men Jokerdamen kjempet seg tappert igjennom både mango, vanilje, skogsbær, jordbær og nøtteyoghurt. Generalen bak oss i køen beundret vår angrepsstrategi og nikket anerkjennende i det vi i en takt Hans Majestet Kongens Garde ville vært misunnelig på, marsjerte målrettet tilbake til bussen.

Myklegard er et kjent stoppested, og selv om en bussjåfør er en mann med godt humør, så er det gode humøret avhengig av et visst nivå på blodsukkeret. Følgelig var det lagt inn en stopp her, mens det kjente Østlandske plaskregnet plasket ned. Etter turens tredje navneopprop slo vi fast at vi så langt på turen er vanvittig gode til å få med alle elevene videre etter en stopp, ja så gode at vi faktisk regner med å følge opp dette resten av turen!

Vi kom nå inn på E6, som vi selvfølgelig skulle følge dein strakaste vei'n til Oslo, og med et imponerende stykke forberedelser fra turens miljøkomitè (vi har lovet uhemmet skryt av arbeidet til Eirik og Per Olav), var det bare å dele ut bilbingo, alfabetlek, 20 spørsmål, adjektivhistorie og vi fikk til og med et stand-up vitseshow av Mikkel (med vitser sirlig skrevet ned av... yes du gjettet riktig.... Eirik og Per Olav), der ihvertfall Haugen flirte opp til flere ganger. Og plutselig var vi i Hovedstaden!

DFDS Ferjeterminal er en innbydende bygning med historie langt tilbake på 80-tallet. Bygningen bærer preg av hastverk og smakløshet, men gjør nytten sin. Bussene parkerte med milimeterpresisjon, og endelig var det tid for å spise yoghurt, og selvfølgelig epler og bananer. Vi er tross alt bevisste på 5 om dagen. Elevene fikk nå gå ut av bussene for å trekke litt frisk luft, de fikk gå inn i bussene igjen for å hente tingene sine, og deretter møte opp i reisegruppene (med så mange elever på tur har vi gjennom årenes løp nemlig funnet ut at det er lurt å organisere oss. Vi organiserer oss derfor i SK, AK og HK som fordeles i SK/AK-bussen og HK-bussen. Ved forflytning reorganiserer vi oss til reisegrupper bestående av en reiseleder, en NK og elever fra hver korpsdel. I andre sammenhenger som overnatting, reorganiserer vi dette igjen til lugargrupper/sovesalgrupper/fellesromgrupper/tenk-på-en-gruppe-som-er-praktisk-grupper. Altså rimelig enkelt).

Men her begynte utfordringene. DFDS hadde en annen oppfatning av innsjekkingsrutinene på båten, akkurat som om de har holdt på med det så lenge, enn vi. Dette betydde i praksis at Overorganisatorvikar Haugen måtte innkalle til et kjapt ad-hoc reiseledermøte, og på et blunk var reisegruppene omgjort til lugargrupper. Vårt eneste egentlige problem nå var at DFDS hadde en elev på listen som ikke var med, og vi hadde en elev på vår liste som ikke var med på DFDS sin liste, men vi ble enige om at summen av mennesker var konstant, og vi ruslet glade og fornøyde ombord i "CROWN SEAWAYS".

Etter innsjekk på lugarene var det straks tid for middag, og et korps med klasse som Småbispan spiser selvfølgelig buffèt i hovedrestauranten ombord, og vi gjennomførte et bra måltid uten for mye støy, og det hele ble avrundet med et reiseledermøte rundt ostefatene (hadd jo vært godt med et bitte lite glass rødt, men er vi på tur så er vi på tur - en kaffekopp til 50 spenn ble dog ikke helt det samme...). Mens reiselederne klamme og svette mer eller mindre lå over bordene for å diskuterte, drøfte og planlegge kvelden og morgendagen, tok NK'ene med seg reisegruppene på sightseeing på båten (les: bersøke Taxfree-butikken!).

De små gikk så til sengs etter en kjapp skattejakt, nattevaktene gikk til sengs, basen ble opprettet og gud vet hvor resten av elevene befinner seg... neida, vi har full kontroll. Jada. Neida. Vi aner ikke hvor de er. Vi tror vi vet det og later som vi vet det. Men vi vet det ikke. Joda. Neida. Men vi finner de, og i morgen er en ny dag med nye avkrysninger, denne gang på dansk, men det går nok bra. God natt der hjemme :-) 

Bildene: https://goo.gl/photos/K76dBs2DiFKkJK8UA

Over og ut fra CROWN SEAWAYS!

 

Fra plaskregn i Østerdalen til solnedgang i Skagerak

Mye godt å si om dagens ferd mot natt siden vi forlot rasteplassen i Østerdalen. Dette kommer nok sjefsblogger til å ta tak i utover natten. Men mens dere venter kan dere kose dere med bilder av luksusbuffet, skattejakt, shopping og en aldeles elgfri solnedgang: https://goo.gl/photos/K76dBs2DiFKkJK8UA

Alle i bussen - Check! Ferdig med Østerdalen - Check!


Dagen var endelig her, dvs. det var så tidlig at det egentlig var svarte natta, ja om det hadde vært midt på vinteren, men nå i juni er det jo lyse natta, men uansett var det på tide å komme seg til Rosenborg for å sjekke inn på bussene.

Spente og forventningsfulle korpselever kom kjørende og ruslende, og det var vel også noen spente reiseledere som skulle på korpstur for første gang! Skoleplassen fyltes opp, og etter hvert var det bare ett problem; hvor var bussene??

Vikarierende hovedreiseleder Haugen spankulerte rundt, tydelig utilpass med en situasjon som jo  kunne ført til at alle og enhver kunne revet seg i håret av fortvilelse, men ikke Haugen! Haugen er løsningsorientert. Haugen jobber i Telenor. Haugen tok opp sin mobil og ringte og ringte, og plutselig kjørte begge bussene inn på skolen!

Ungene stormet inn på respektive busser, reiseledere krysset skjemaer i hytt og pine, mødre tørket tårer, fedre fikk plutselige allergireaksjoner med rennende øyne, småsøsken så lengselsfullt etter sine storesøsken som skulle på tur og til og med en hund ville være med til Danmark! Stemningen var akkurat slik stemningen skal være når Småbispan skal på tur, og kl. 0642 satte begge bussen seg i bevegelse. Danmark ? here we come!

Siden undertegnede sitter på HK-bussen blir fortellingen herfra noe farget av dette, men vi tror det var omtrent slik:

SK/AK-bussen: Alle barna på SK/AK-bussen satt pent i sine seter. Noen sov, andre leste bøker. Alle var enige om at det var en fin og rolig tur forbi grønne trønderske åkre, gjennom trønderske daler og oppover mot fylkesgrensen til Hedmark. Grensepasseringen gikk smertefritt, og før noen visste ordet av det var vi langt nede i Østerdalen, og det var på tide med en lunch-stopp på Østlund rasteplass.

HK-bussen: Zzzzzzzzzzzzzzzzz, ah, det var godt med ett par timers sportsdupp. Lunchstopp nå? Ja, det passer bra!

Medbragte matpakker gikk ned på høykant, sjåførene spanderte kaffe, alle gikk på do og forbipasserende trailere tutet og vinket. Hvilken stemning!

To be continued?.!

Bildene fra første etappe: https://goo.gl/photos/KXydanvWAkX4Hu1u8

Vi er i gang!

Visst er det vel slik at det akkurat nå, i de tusen Småbispan-hjem, sitter mødre og fedre og sitrer av forventning? Men hva venter de egentlig på? At feriepengene skal komme inn på konto? Nei det var før idag. At avkommet skal komme seg på bussen i morgen tidlig så det endelig blir litt fred i heimen? Nei  - de venter selvsagt på at årets vakreste bloggeventyr skal starte - Småbispans Sommertur-blogg! Fortvil ikke! For å gjøre ventetiden kort, tjuvstarter vi allerede nå med en liten billedkavalkade fra kveldens bagasjesermoni på Rosenborg. Der forventningsfulle barn sammen med småstressa, lett nervøse foreldre ankom i en lang rekke av koffertrullende, hattebærende Småbispere. Skjema ble påført de siste kråketær, en siste sjekk i kofferten ble gjort om uniformen virkelig var med, reisegruppelederen ble stilt de siste kontrollspørsmål for å sjekke om han/hun vil være tilliten verdig. Nå er bussene breddefulle av bagasje mens setene står tomme og skriker etter å bli besatt av lykkelige korpsbarn om sånn cirka 8 små timer. Lykke til med å få barna til å sove i kveld og måtte vekkerklokka ringe tidsnok i morgen tidlig. Vi sees!

Flere bilder: https://goo.gl/photos/tqADz5gbYexhbhwy9

 



 

 

OPPDAL SÅ KLART ? FREMDELES

Ingen korpstur uten spilleoppdrag, så også på Oppdal. Vi holder i skrivende stund på å forbrede spilleoppdrag, og stemmen til Kirsti runger gjennom lokalet: «Nå er det absolutt spilleforbud. Alle ipader, mobiler, mac?er, X-boxer, Y-boxer, stasjonære PC?er, nettbrett og flatskjermer skal bort. NÅ!» Klare ordrer er en forutsetning på enhver korpstur?.



 

Begrepet kaos får fort en ny betydning når noen-og-sytti barn skal skifte til uniform. Hvor vanskelig kan det være tenker du? Kanskje du til og med har vært i militæret og mønstret uniform? Vel, ta de samme noen-og-sytti barna, trekk fra en del av de største (noen av dem fikser faktisk dette selv!), legg til sokker x ca 2, skjorter, sløyfer, bukser, jakker, hatter, cap, hansker, sko, instrumenter, notepermer, uniformsposer med skifteklær, matpakker og ikke å glemme retting av hår (I know.. ikke spør?!). Rør alt dette sammen med 1 buss som kjører skytteltrafikk og det kan fra utsiden virke som det totale kaos.... Og det er det jaggu meg også.



 

Samtlige reiseledere går i disse øyeblikkene på blodtrykkdempende medisiner, i store doser. Alt utskrevet av «venner av korpset». Det bemerkelsesverdige med det hele er at når korpset skal stå klare, ja da står de jo klare også. Kan det være det åttende underverk? Hvordan gjør de det? Er det flaks? Eller er det bare en av de tingene som bare er sånn? Eksperter over hele verden har brukt store forskningsmidler på dette, og blir ikke enige, men konstaterer at det skjer igjen og igjen. Fra innsiden vet vi selvfølgelig svaret; enorm god planlegging, årevis erfaring, vanvittig dyktige reiseledere og ikke minst historiens beste hovedreiseleder; Bjørg!


 

Vel, korpset stod plutselig oppstilt utenfor ett av Oppdals signaturbygg, Oppdal Turisthotell, og til og med tidligere stortingsrepresentanter måtte vente med sitt til Småbispan kom stramt marsjerende gjennom Oppdal sentrum, som faktisk viste seg å være akkurat så lite som ryktene ville ha det til.

Lokaltrafikken stoppet opp, feriefolket strømmet til og den sedvanlige strømmen med foreldre fulgte korpset til Mataukfestivalen. Om det var tilfeldig at vi stoppet der, eller om det var reiseledernes drømmer om annen mat enn serieoppskjært brød med hvitost eller syltetøy som ga utslag vites dog ikke.


 

AK briljerte før HK slo opp med sine slagers og ikke minst drilloppvisning til ellevill jubel fra både til- og frareisende, foreldre og andre sultne mennesker. Korpset la deretter inn en Cruyff-finte og marsjerte over overganger og under underganger tilbake til hotellet. Etter litt vann og kjeks var det klart for konsert med AK & SK, og AK-dirigent Jørgen kunne trist konstatere at det var siste konsert med en spesielt god AK-gjeng. Desto hyggeligere blir det nok for Gøran å ønske denne gjengen velkommen opp i HK til høsten ? det blir meget bra! SK opptrådte med Kaptein Sortebill og alle fikk fortjent jubel og applaus.


 

Det var så på tide å få opp blodsukkeret, og hva er vel da bedre enn de før nevnte serieoppskjærte brødskivene med tilhørende lekkert pålegg? Motivasjonen til å sette dette nydelige måltidet ned på rekordtid var svært høy, da neste post på vårt omfattende program var et av alle korpsturers høydepunkter: SHOPPING med gruppene med NK som sjef!

Shopping viste seg for svært mange å bestå av en tur på Rema 1000 for å bunkre mer næringsrikt sukkerholdig snavvel, og når det i tillegg viste seg å finnes en lekebutikk var lykken fullkommen! Noen av barna ønsket etter dette å ta turen innom Mathallen, og vi var flere reiseledere som syntes det var en utmerket idè og fulgte villig etter?

Det er utrolig hvor mye krefter man bruker på shopping, så når bussen igjen gikk i skytteltrafikk mellom sentrum og Vollan skole, var det med visshet om at det på skolen ventet et hav av pizza i gymsalen. Pizza er en høyst undervurdert energikilde og det var rimelig god stemning etter middagen.

Høydepunktene står virkelig i kø på korpstur, og det desidert høyeste høydepunktet er romunderholdningen. I år nådde den på toppen(!) av alt nye høyder(!)? (I kill myself?!) Det hele startet med en sterk samfunnskritisk satire av 2. klasse jenter, og store deler av publikummet satt smilende tilbake med tanker om poenget som forsvant?.

Etter en slik knallsterk åpning fulgte det ene glansnummeret etter det andre, og det finnes ikke tvil hos undertegnede om at korpset besitter kunstnerisk talent langt utover det vanlige, innimellom alle talentene finnes det også noen komikere? kanskje?!

De yngste i HK slo til med et musikalsk nummer av de sjeldne, med tilhørende sjelden marsjering og store(?) var forventningen til reiseledernes nummer som startet svært lovende med vakkert obo-spill av Jens. Vakkert er nok ikke ordet som vil brukes om dansenummeret som deretter ble avslørt for våre lovende korpselever. Dansenummer er kanskje heller ikke ord som vil brukes når jeg tenker meg om, men synkroniserte høye ballerinaspark som verken var synkroniserte eller særlig høye gjorde nok inntrykk. Vi håper ingen av elevene kommer hjem med altfor store traumer?

De største HK-elevene leverte et «behind the stage»-nummer, og etter å ha sett hvordan ting egentlig henger sammen i forkant av spille- og konsertoppdrag er jeg glad jeg ikke har noe med kunstnerisk å gjøre?.! Men flinke er de, uten tvil!

Nå er de minste i seng, roen har senket seg, og det ligger en nervøs stemning over Vollan Skole. De eldste HK-elevene er ute, og frykten for «terrornatta» har begynt å spre seg, spesielt hos de ferske reiselederne?. Hva natten bringer kan ingen si, men frykten er der?..

Bilder fra Lørdag

OPPDAL SÅ KLART!

Etter å ha turnert store deler av det amerikanske kontinentet i fjor, var det naturlig for korpset å legge årets sommertur til lokalmiljøet, og turkomitèen bestemte etter nitidig planlegging at turen skulle går sørover i fylket, til Oppdal så klart!

På Oppdal har de nemlig en Villmarksleir, og Steinar manøvrerte bussen mesterlig gjennom hårnålssvinger som til og med Reodor Felgen ville nikket anerkjennende til. Korpselevene var samt enige om at joda, det var både villmark og sannelig min hatt også en godt gjemt leir her. Alt lå dermed godt til rette for at dette skulle bli en super dag, på linje med alle andre supre korpsturdager gjennom historien. Apropos historier, «Oppdal så klart» er opprinnelig en lokalpatriotisk sang til Oppdal kommune, skrevet av ingen ringere enn Gunnar Hordvik, med tekst skrevet av Kolbjørn Alstad. Og ja, det var selvfølgelig Oppdal Reiselivslag som stod bak utgivelsen helt tilbake i 1979. ?nuff said!

Tilbake til 2016. Småbispan på tur er en opplevelse som alle foreldre egentlig burde opplevd «live». Makan til harmonisk, sympatisk, empatisk, entusiastisk, smilende og levende gjeng finner du neppe på denne siden av? hmmm? Driva. Sannsynligvis faktisk heller ikke på den andre siden av Driva tror jeg? Det er en sann glede å være med, og man blir faktisk litt rørt over å oppleve samspillet (Jeezz, hvor tar jeg det fra?!) korpselevene imellom.



 I Villmarksleiren ble vi tatt godt imot av lokale guider (lokale og lokale Fru Blom, en svenske, en canadier, en sør-afrikaner, en ukjent og EN ? les 1 ? oppdaling!). Vi ble raskt delt opp i grupper og forsvant etter tur ut i den oppdalske villmarken, der intet menneske har satt sin fot siden i går. Smak litt på denne: Øksekasting, pil og bue, zip-line, liane-slenging kombinert med gutter i 7-10 års alderen ? Hva i all verden kan gå galt? Svaret? Nada, ingenting, null og niks! I hvert fall om vi ser bort fra litt nærkontakt med vann og gjørme?!

 


En fantastisk dag har vi hatt, all som en, fra liten til stor, gutter og jenter, kvinner og menn. Vi har jobbet i lag, puslet puslespill, båret vann, slengt oss over gjørmemyr med farlige dyr som krokofanter og ellediller, vi har stablet bruskasser (prøv selv å se hvor tøff du er når du kommer til den 20. kassen?!), vi har henvist Robin Hood til amatørklassen når det gjelder bueskyting, vi har zippet over Driva i alle retninger og vi har kastet øks (eh?på blink ja..!).



Mat har vi også fått, for matkomitèen har som vanlig hatt et uvanlig sterkt fokus på mat, og etter en velsmakende medbragt baguett-lunch (som seg hør og bør for byfolk på tur på landet), var det en kulinarisk opplevelse som ventet til middag; helstekt burger/fiskekake på kortreist burgerbrød bakt av lokal spelt i ei stove fra 1700-tallet på eit sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu og baka. Komitèen (fremdeles matkomitèen ja?) la også for dagen tilbehør av typen enda mer kortreist salat, agurk fra Frosta, tomater fra Fagerhaug og paprika fra Nerskogen. Det hele kunne toppes med dressing fra de tusen øyer.

Været må nevnes. Varm, men ikke for varmt. Sol, men ikke for mye sol. Mygg (har ikke det med vær å si sier du ? joda, har du opplevd mygg uten vær noen gang?) ? store som laftahus i tusentall. Vann ? kun i Driva, uten at det hjalp, Småbispan-kids har en vanvittig trang til å bade uansett når og hvor. Vind, ikke-eksisternde. Andre værfenomener ? ikke observert, med unntak av en fin måne natt til i dag.

Turen hjem gikk som vanlig via ett av de attraktive kjøpesentrene på Oppdal, slik at de unge håpefulle fikk hamstret dagens sukkerrasjon. At det hele muligens endte med at en av de ikke fullt så unge lovende Rema-ansatte kanskje fikk sparken etter forsøk på omfattende underslag (ryktene sier at en av ungene ble snytt for 1 krone i returmynt) er en helt annen historie. Vollan skole, Oppdal, Sør-Trøndelag. Ja, regnet kom etter at vi var kommet oss innomhus for kvelden. Som bestilt. Fortsettelse følger nok, kanskje allerede i morgen!

 

Bilder fra fredag

Oppdal - torsdag

"Du skal ikkje sove bort sumarnatta." Småbisper på tur lever gjerne ut visdomsordet fra sangen. Og gjør sitt for at andre også skal følge deres eksempel :)  Det ble stilt i 3-4 tida en gang.

Men neste morgen er alle like blide. Den første korte natta er ingen sak.

 

I dag dro vi på fjelltur til Skarvvatnet (830 moh). Været var herlig, selv om det ble litt kaldere oppe i høyden. Vi hadde med 20-30 fiskestenger, og det var gøy å prøve å fiske litt etter ørret. Selv om det ikke ble noen fangst (i hvert fall ikke fisk), så gikk det jo relativt smertefritt (for de fleste). De som ikke fisket holdt på med andre aktiviteter ved vannet. Som for eksempel bading (isen gikk for to uker siden, så det var ikke noe for pyser)!



 

Noen dro sågar på en ganske tøff ekspedisjon oppover fjellsida for å ta på snø på de små "isbreene" der oppe!



 

Vel hjemme igjen, etter å ha overdrysset denne gangen REMA 1000 med avsindige mengder 50-lapper i bytte mot snavel, var det tid for å lage taco! For å lage taco til 80 stykker må du ha veldig veldig mange biter agurk og tomat og paprika! Og steke utrolig mye kjøttdeig. Men barn og voksne samarbeidet, så matlagingen ble veldig koselig egentlig!



 

Romunderholdning er en viktig tradisjon. Vi startet allerede i kveld med å finne på og trene. En koselig og flott sommerturdag ble det, og i kveld var det adskillig lettere å sovne :)

Bilder fra torsdag

Onsdag

Endelig på veien igjen, sommerturen i år går til Oppdal!

Finnes det noen morsommere og mer sosial måte å reise på enn å være på busstur med korpset? Neppe.

Nesten ingen ble bilsyke! Allsang og høy stemning.

Et "Kort" stopp på Oppdal med mulighet for påfyll av snacks! Hun bak kassa fikk det travelt :) Hun ble tom for vekslepenger - men har nå nok 50-lapper for resten av året!
 


I 19:30-tida ankom vi Vollan skole. Den er nær perfekt for oss! Mange rom, flotte store utearealer!

Resten av dagen gikk med til å spise litt, tildeling av rom, rydde seg plass, blåse opp madrasser .... leke litt, spille kort ...

Ikke alle sovnet veldig tidlig i kveld, men pytt pytt. Hvem bryr seg om søvn?

Flere bilder fra onsdag!

Baconost? En dæsj nudleolje?

Brød, tomatsuppe, ketchup, leverpostei, bringebærsyltetøy, capuchinopulver, marspian, cola, brunost, hvitost, eplejuice, sjokolade, solbærsirup, tomat, nudleolje, nudlepulver.

Nei - dette er ikke fra en vareopptelling på Coop, men noen sentrale ingredienser i årets "gaukedrikk" - den tradisjonelle finalen i søndagens gaukrenn. Hvert lag får 1 poeng for hver ingrediens de gjetter, og 2 bonuspoeng om de drikker hele glasset. Andre øvelser er navnequiz, eplefisking med munnen, beat-for-beat med gurgling, melsvelging, veggsnøstempling, appelsinglupsking, kjeksplysting og gåing på idealtid. Gaukrennet er ikke bare en tradisjon som vi elsker, men også sosialt, veldig morsomt og viktige felles opplevelser for store og små. Da fikk det heller være at mange hadde blitt mer eller mindre ufrivillige manekenger for nattlig utprøving av sminkemoter. Nå frydet de seg i felles kappestrid med sminkørene.



 

Flere bilder fra søndag

Og til de som måtte tro at det er reiselederne som står bak dette, så er det så feil som det kunne være. Vi sitter bare og koser oss. Det er de store i HK som arrangerer alt sammen. Vi må innrømme at det var bitte litte grann spenning knyttet til om hvordan det helt ferske elevrådet skulle takle å arrangere både lørdagsdiscoen og Gaukrennet - men det var helt ubegrunnet, årets arrangement sto ikke tilbake for noe. Tusen takk skal dere ha!

Vi gleder oss til neste år - takk for turen!

På silkeføre

I 7-tida lørdag morgen begynte det å summe av forventningsfulle barn i Meråker Samfunnshus. Natta hadde vært fredelig - det mest dramatiske som skjedde var barn som rullet ned fra prinsessemadrasser. Vi sto like godt opp og spiste frokost!

Bilder fra Lørdag

 

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold for en skitur! Det hadde snødd litt på natta, det var lite vind og sola tittet frem. Bussturen var kort, men intenst trivelig, med sang og vitser og latter. 

Det var ingen som dro på langrennstur i år. Den ene som hadde langrennsski hadde skilek i barnetrekket, resten surret rundt i aplinbakkene. Det ble ikke behov for å hente ned barn med scooter, eller bestille tidligere hjemtur fra bussene i år. De fleste stakk innom basen for å få seg et par kjappe pølser i brød, men forsvant raskt ut i bakken igjen, for i dag var det bare deilig å kjøre slalom og snowboard.

Slitne og glade kom vi tilbake til et berg av pizza, som vi på ingen måte greide å spise opp. Deretter valset det nye elevrådet opp med tradisjonsrike leker og disco, og gjorde dagen komplett. I dag var det adskillig lettere å få SK og AK til å sove i hvet fall. Nå må vi ned å få de små i HK til å roe seg ... i natt kan det jo vente så mangt...


 

No kjæm vi - på ski!

I 19-tiden strømmet det en liten kolonne med biler inn over Meråker, fylt opp med forventingsfulle barn og voksne, ski og soveposer, klær og alt mulig annet som trengs for å være et korps på tur. Men ikke instrumenter, for denne helga skal vi ikke vise at ikke bare er vi født to "live a life in music" - men også med ski på beina!!

Se bilder fra fredag


 

Og dette med skitur på Meråker - det kan Småbispan! Bortsett fra noen få som er nye av året, så visste alle hva som skulle skje. I 30 minutter svirret  ungene rundt hverandre i noe som for en utenfra kunne se ut som det rene kaos, men plutselig var alt på plass: Prinsessemadrassene var pumpet opp, alle hadde funnet seg en fin plass å ligge (noen rykket opp ett hakk, fra gymsalgulv til bar, eller fra bar til kjeller), soveposene var på (for de kan brukes til mye mer enn å sove i), og kortspill og andre aktiviteter var i gang. De som skulle bo nede hadde til alt overmål installert en 30 kg varmovn som de hadde dratt med seg - man har da ligget på "store mellom" før - der kan det bli litt kaldt!



 

Vi voksne har bare sittet og kost oss - alt går mer eller mindre av seg selv. Ungene trives helt uten vår hjelp. Klaus fikk til og med tunet inn Gullrekka! 



 

Alle virker vel forlikte og trives, utenom Nikolas som ble for syk og måtte dra hjem. Vi vil savne han. Men i skrivende stund (00:29) ligger alle og sover og samler krefter til i morgen. Særlig:)

 

4th of July Parade, Washington D.C!

De fleste både i Washington og i Norge fikk med seg at ringen ble sluttet, 52 år etter, Rolf Stokkes drøm gikk i oppfyllelse og Småbispan utrolig nok bidro til å heve kvaliteten i hovedstaden på selvstendighetsdagen i en av verdens mest kjente parader. 
Småbispan ble servert live i Dagsrevyen: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19070415/04-07-2015
I tillegg gikk det også en reportasje i Kveldsnytt: https://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23070415/04-07-2015 
Det var på så mange vis en minnerik dag. Fra morgenen av høljet regnet ned, og ved ankomst sentrum ble vi raskt en drøy halvtime forsinka hovedsaklig grunnet 100 tissetrengte og 2 trange busstoaletter. Men i det øyeblikk Småbispan gikk ut av bussen, stanset regnet og det kom ikke tilbake før vi hadde kommet vel tilbake til hotellet og begynt middagen. 
Varmebølgen traff korpset knallhardt i timen før paraden. Nesten 30 grader i skyggen, langt verre midt på asfalten i solsteika. Ved å ta av hatter og jakker og sko og åpne opp gikk den timen bra, vanskeligere ble det når alt måtte kles på, kneppes igjen og så marsjering og spilling på toppen. Det var ikke tull det som sto først, at kvaliteten på 2015 - utgaven av Småbispan er så høy at korpset bidrar til å løfte nivået på hele paraden. Amerikanerne er også rause med ros og tilrop og ga spontane tilbakemeldinger på showelementer.
Etter paraden ble det gjort Dagsrevy-opptak og noen flere bilder og så var det en brukbar gåtur for å finne igjen bussene. Det var en rimelig utkjørt gjeng som inntok middagssalen og stor var gleden over å finne mat som ikke var fritert - lasagne og hvitløksbrød og salat! Tradisjonen tro ble det romunderholdning, og tårefylte avskjeder, gledelige opprykk og et solid knippe avtakkinger. 
Vi takker for oss med å stjele / dele. Det har vært skrevet mange gode ord om innsatsen, og Arild Haugens post på facebook summerer det bedre enn vi klarer herfra. Så vi lar det bli siste ord - mer om bilder etc kommer etter hvert:

Et eventyr om korpsånd, sunn stormannsgalskap og en liten dæsj magi.

Når Småbispan om seks timer paraderer foran Det Hvite Hus, direktesendt i beste sendetid på NRK, så er det mer enn bare sommerens vakreste eventyr ? en eksplosjon i farger, taktfasthet og spilleglede. Det er også et vitnesbyrd om kraften som ligger i at helt ordinære foreldre med helt ordinære barn setter seg hårete mål og bestemmer seg for å skape litt magi. I dag får Småbispan betalt for seks års moro og knallhardt arbeid. Eller skal vi si hundreogseks??

Da jeg var turleder på min første korpstur for syv år siden var Småbispan på mange måter en skygge av seg selv. Men sviktende medlemstall og variabel kunstnerisk kvalitet hadde enda ikke utradert bevisstheten over å være del av en stolt historie. Tradisjonene rundt uniformer, formasjoner og entertainmentship ble fortsatt holdt i hevd. Hundreårsjubileet i 2009 lokket frem minner om tidligere epoker og storhetstider. Ikke minst ble et invitasjonsbrev fra Det Hvite Hus i 1963 en inspirasjon for mange. Kanskje vi kunne få oppleve dette igjen? På sommerturen i 2009 stilte et knippe entusiastiske foreldre seg frem og presenterte en hårete visjon; vi skulle gjenreise det stolte Småbispan! Vi skulle ta opp arven fra Musikkfenrik Rolf Stokke som engang på 50-tallet tok med seg amerikansk marching band-tradisjon hjem til Norge og revolusjonerte korpsbevegelsen. Vi skulle til London i 2012 og USA i 2015!

For å tro på en slik visjon må man være aldri så lite stormannsgal og tørre å ha ambisjoner. Så vi startet med å investere i ferdighetene til elevene våre. Vi engasjerte profesjonelle og engasjerte instruktører. Vi meldte oss på konkurranser. Vi utfordret foreldrene i nærmiljøet til å bli med å skape noe stort sammen med oss. Vi deltok i «Norske Talenter». Vi fikk støtte fra stat og kommune for å fornye korpsbevegelsen. Og vi fikk med oss Odd Reitan som vår mesén.

Og vegen til målet har gått gjennom hardt arbeid. For elevene våre som har lidd seg gjennom timevis med terping i en kald gymsal og marsjert på seg gnagsår og neglesprett i Trondheims gater. For foreldre som har solgt lopper og kaker, bakt, krøllet, strøket, vasket, levert, hentet, ryddet, trøstet og motivert. Men som har trivdes sammen i meningsfullt fellesskap om verdier som betyr noe; skape et nærmiljø som inkluderer. Gi våre barn gode verdier med på vegen. Skape musikk i er enn én forstand. Det er dette korpsånd handler om; se at fellesskapet er uendelig mye større enn summen av delene.

Men skal vi lykkes med å nå målet der fremme, trenger vi også en liten dæsj magi. Vi trenger det øyeblikket når vi står med blaute blikk på en Luciakonsert og lurer på om det er mitt barn som får til det som skjer der fremme på scenen. Når det går et sus gjennom publikum når Småbispan kommer ned Munkegata på 17. mai. Når blaserte ungdomsskoleelever applauderer begeistret idet tonene fra Gameshow toner ut på Byscenen. Når vi finner igjen brevet fra Jacqueline Kennedy med invitasjon til hjemmekonsert. Og når brevet fra Amerika kommer som forteller at vi er invitert til å spille i Independence Day Parade foran Det Hvite Hus ? som eneste utenlandske korps og det eneste norske noen gang.

Og nå er seks års reise mot «USA 2015» snart over. Når jeg kikker meg tilbake ser jeg først og fremst en masse mennesker som jeg har fått lov å jobbe med og ha fantastisk mye moro sammen med. Så takk for følget så langt alle sammen! 

Arild Haugen - Stolt Korpspappa og medlem i Småbispan-familien.

Fyrverkeriet over Washingtons nattehimmel avsluttet en innholdsrik dag for Småbispan

Seks flagg dagen før dagen, eller seks flaggdagen før dagen eller var det seks før flaggdagen...Eh... whatever!

Det skal ikke snakkes mer om mat enn det allerede har blitt gjort. Så dette handler om noe annet, nemlig kultur, og det kan man aldri snakke for meget om. Etter at matkomiteen overlot frokostansvaret til hotellet, har det blitt tydeligere at matkulturforskjellen er større enn vi trodde og større enn vi har hørt ryktene hviske. Til frokost serveres glinsende speilegg, arme riddere, feite pannekaker med sirup, bacon som drypper av fett, friterte potetbiter - og ingen salat, ingen fullkornsbrød (ingen brød overhodet!), ingen müsli.



 

Amerikanerne starter med sukker eller fett og tilsetter farge, smak og navn. Middagen har også vært av det friterte slaget, først fikk vi fritert kylling og friterte poteter, i går friterte kjøttboller i en søt og fettrik ostesaus med spaghetti, i dag potetgull og hamburger. Og inn på hotellet velter det mennesker så store at heisen som normalt tar 12, kun kjører to og to. Amerikanerne oppfører seg annerledes enn vi er vant til, de velter seg ned i sofaer, snakker høyt, tar seg plass og kan virke brautende. Samtidig er de høflige, alltid vennlige og svært uformelle. Likes and dislikes, det oppsummerer hele kontinentet.



Ikke mer om mat nå, for i dag var vi på en enorm underholdningspark, 6 flags - tilsvarende Tusenfryd i Norge men likevel litt annerledes.



Her kan du sette deg i et bakoverlent sete med ryggen til fartsretningen, for deretter å oppleve at setet legges helt ned så du ligger flatt - fortsatt med hodet mot fartsretningen. Så tar det av i full steikandes fart, og etter et par sekunder henger du opp-ned og suser over bakken, opp-ned, looper og sirkler, hele tida i liggende stilling med hodet først. Vi syns det var åndssvakt moro, og tror at ungene likte det også.


Det ble bading på amerikansk vis, med en badevakt for hver femte meter, utstyrt så heftig at David Hasselhoff ville forlatt sin skuespillerkarriere, sluttet å skrive det han forveksler med musikk, og dedikere resten av sin karriere som badevakt på småbarnsbassenget hvor vanndybden var 15 centimeter, og livredderne hadde flytevesten parat, fløyta i munnen og full medisinskap lett tilgjengelig på ryggen. Jeeezzz. Også et tårn hvor du klatret trapper ca 30 meter opp, og så gikk inn i et rør med en fallem, så hvordan de rundt deg plutselig forsvant, og så var det din tur. Gulvet opphørte å eksistere og tyngdekraften tok styringa i halvannet sekund til du lå og gispet etter luft og lurte på hva som skjedde i et basseng helt nederst.




Parken hadde et fantastisk fint og stille grøntområde for bespisning, deilig fritert kjøtt med en makaroni and cheese - blanding gulglinsende av fett (og sabla god) og mulighet til å legge på ei tynn tomatskive, i tillegg til den obligatoriske sukkerholdige kullsyredrikken og isen til dessert. Men dette handlet ikke om mat, men om den deilige følelsen som oppsto etter måltidet når det var en times tid hvor det ikke skjedde noenting, og alle barna spilte sandvolleyball, fra de aller minste til de aller yngste, og alle hadde det så gøy at når vi skulle tilbake til fornøyelsesparken var det nesten en nedtur. Snakker om fin gjeng.



 

NK er et kjent begrep i Småbispan, og det står ikke for Norske Kommunister, men Nestkommanderende. En tittel som henger så høyt at både svensk og engelsk adel i årevis har forsøkt å oppnå tittelen. En NK er en ansvarsfull Småbisp i alderen 16-18 år, kan å oppføre seg og stiller med godt humør med navn som Aurora, Vilde, Irmelin, Magnus, Thea, Runa, Rikard, Madelen, Eirun, Birk, Susanne, Julie, Thora, Jonathan, Adrian, Kristine eller Julian. De kan virke likegyldige og noen kan nok driste seg til å kalle dem litt sløve, men så er det som med idrettsutøvere. Når NK-instinktet våkner - da er de der! For å ta over gruppen sin. Gjerne 4-6 andre korpselever i alderen 7-16 år. Om det er på Hamar eller midt på Times Square spiller ingen rolle. En NK tar ansvar når han/hun blir bedt om det. Uten å kny. Tror til og med det kan være med litt glede. Det er flotte ungdommer som alle kan være stolte av. En stor takk overbringes fra alle reiselederne for bistand gjennom hele korpsturen og da sier vi det slik de lokale sier det: You guys rule! 

 

Kort oppsummering av reiseledermøtet nå i kveld:

Reiselederne som ikke har sovet på vakt står opp kl. 0630, før de vekker frokosten med ungene fra SK/AK og spiser uniformen før HK vekkes. Husk vann i sekken, men legg igjen pengene før bussen kommer. Cathrine og May Liz fra uniformskomitèen tar heisen uten sivile klær og møter lunchboxene kl. 0800. Instrumentene pakkes i plastposer som vi ikke har. Stanga til flaggene er bedre i hånda enn i kassen, og Stig Arne tar med Bjørg i bussen. Husk at regnfrakken ikke skal i etasjesekken før alle har vært på do. Det er parade i bussen som parkerer på 7. street før romunderholdningen skifter til sivil. Korpset stiller i uniform i paraden. Husk å sjekke fyrverkeriet før middag. Drill må krølle NK'ene, og Thomas sjekker dusken til Erlend før brannvakta. Flaggjentene skal stryke båndene fra Six Flags før lunchen kjører tilbake til hotellet. Alle må gå på do. Det blir bilde av det Hvite Hus bak banneret i bunaden til Bjørg. Njord ringer Arild og avtaler at hatten tas med inn på bussen før hanskene. Alle holder hverandre i hendene før kl. 2230 når hotellet kommer tilbake til bussene.

Spørsmål?

 

Om vi er slitne? Neeeeida....

 

Det Hvite Hus

Fra fasjonable Hilton kan gjestene få skyss med hotellets sorte Chevrolet til Metrostasjonen fordi det er alt for langt å gå. 107 trøndere passerte den sorte bilen med et lett skuldertrekk og ruslet de knappe to kilometerne til Metroen. Det ble de to første av nok en dag med mange kilometers gange, og takket være smarte telefoner kan vi sette tall bak påstanden. Profesjonelle skrittere regner omlag 10.000 skritt per kilometer, med skrittet utført av lankene til Lars er man jo helt sikker på at det ikke er noen underdrivelse.

Den første dagen klokket vi inn 20.100 skritt, altså 20 kilometer (minst).
Den andre dagen stoppa telleren på 23.300 - 23 kilometer
Dag tre, med heftig rebusløype og storbyvandring, ga en tilnærmet uslåelig rekord med 26.900 skritt, eller 27 kilometer. På dagen hvor korpset tilbrakte 6 timer i buss klarte vi likevel å klokke inn 12.500 skritt, og i går stoppet telleren på 22 kilometer.
Totalt i løpet av 5 dager har Småbispenes føtter lagt bak seg 104 kilometer - og det er den voksnes rett-fram-gange. Barna har nok lagt bak seg langt flere - enkelte av gutta har nok tre ganger så mange kilometer på samvittigheten.

Det hvite hus ble planlagt av George Washington i 1790, men fikk sitt offisielle navn først i 1901 av legendariske Theodore Roosevelt. Bispehaugen skole sto ferdig slik den ser ut i dag i 1921. Det hvite huset ser ut til å være lavere men bredere enn det røde huset, det ser ut til totalt sett å være større, likevel føles det mindre enn man får inntrykk av på TV, nesten litt puslete.
Men det hvite har en bygningsmasse under bakken som er langt større enn den over bakken, med 6 etasjer, 35 baderom, tennisbane, bowlingbane, kinosal, løpebane, svømmebasseng, og over 130 rom.


Utenfor sto biler med blinkende blålys fra Secret Service, og de var så hemmelige at man kunne ikke se noen folk hverken på innsida eller utsida. På innsida, i det ovale rom, satt Michelle og lyttet til Norwegian Wood og klemte sin husbonds hånd ekstra hardt mens hun bladde i lørdagens program og satte en stor rød tusj-firkant rundt innslag nummer 48. Hun smilte kokett til sine døtre, skjøv bikkja bort med foten og slapp en frøkenpromp av ren ubehersket glede mens hun funderte på hvilken kjole som ville passe best til de fantastiske uniformene ...
Det er jo ikke til å unngå at noen tema nok blir belyst opptil flere ganger i vårt lille blogg-univers. Hjernen er i følge DeLillos som kjent alene, og våre to blogg-hjerner må vel sies å gå litt på tomgang nå etter 7 dager med 17 timers arbeidstid i et tempo il Tempo Gigante ville vært misunnelig på...
Mat må vi ha. Amerika=mat. En behagelig ligning for enhver matematiker og for enhver matansvarlig i ethvert skolekorps på 87 elever og 19-20 reiseledere og en dirigent. Matansvarlig som i hele matkomitèen, som har gjort en formidabel jobb i forkant og gjennom vårt USA-opphold! Vanskelig å skjønne arbeidet og logistikken med å fore de før nevnte menneskene opptil fire ganger om dagen. Legg til kummerlige forhold, manglende oppbevaringsmuligheter, VISA- og Mastercard problemer, online-bestillingsmuligheter som får MS-DOS til å fremstå som en skreddersydd proff-utgave av Windows 2020, leveringsrutiner som ikke kan kalles rutiner - ja, da har du arbeidsforholdene til matkomitèen under denne turen.
Lunch i Washington D.C kan jo mentalt fremstå som en oase av mat i en smeltedigel (OK, skal spare dere googling: Ildfast beholder) av kulturer og mennesker, men vi i Småbispan tviholder på vår "Healthy Food"-politikk, og søker så snart vi kan til Maccer'n. No kiddin' - sjekk selv: http://www.mcspotlight.org/company/publications/mcfact_section6.html
McDonald's på Smithsonian National Air and Space Museum var et naturlig sted å oppsøke. Viden kjent for sine smidige løsninger når det kommer til bespisning av større grupper. NOT. Vi skal ikke plage dere andre med nitidige detalser om hvordan vi ble sendt fra skanse til skanse, mens kreftene nærmet seg slutten. Dehydrering og hallusinasjoner. Kroppen sa klart i fra. Vi hadde en situasjon. Heldigvis, og som alltid i følge min kone, kom en kvinne oss til unnsetning. Kristin hev seg inn i køen med hendene fulle av vouchers. Dyttet seg inn mellom relativt storvokste Amerikanere og taklet seg fram til kassen som en fullblods quarterback. Skrek ut at nå måtte vi for f... få levert noe mat her. Småbispan, the world famous marching band from Trondheim needs food! Goddammit! Hele McDonald's stoppet opp. Tiden stod stille. Ikke en lyd. Alt virket som det gikk i slow motion, mens det i realiteten gikk i en fart som fikk begrepet Fast food til å skjemmes. 
Maten kom.
Musèet var kuult. Vi lærte mye. Lær litt selv. Som f.eks at Buzz Aldrin som i dag er i overkant av 85 år gammel, var andremann på månen. Når? Look it up: https://airandspace.si.edu
Metro er en flott måte å ta seg fram på, kjappt og enkelt.


Vel, enkelt kan jo alltids diskuteres. Uansett, effektivt så lenge du har gyldig billett, eller for å gjøre det enda klarere, enkelt om du har billett. Noe alle 107 hadde...eh... vel 106 av 107 er ganske bra, både som brøk og som prosent. Bjørg hadde jo egentlig en billett hun også, men den "ga hun bort" som hun sa.
OK, fremdeles enkelt. Kjøp ny. Med en neve dollars. Eh.. pængboka ligg igjæn på hotellet ja... shait! Men Bjørg har jo vært ute en korpsturdag før, så hun valgte en god løsning som innebar at hun kort tid etter kunne gjenforenes med med sitt kjære korps, som kom henne i møte marsjerende mens de lokale Canada-gjessene fikk det usannsynlig travelt med å stikke av. 


Antall asiater som tar selfie tilsvarer antall hemmelige rom i det hvite multiplisert med antall fotogene musikanter fra det røde. Småbispan inspiserte lørdagens marsjrute, konstaterte at bredden på vegbanen måtte bety at rekkene ble utvidet til 7 x 7, altså måtte det øves (øvelse hadde det blitt læll men læll). Etter å ha tilbakelagt 21,5 kilometer til fots var barna mer enn rimelig utkjørt når de tusla opp på rommene sine og henta instrumentene og gikk rett ut igjen. Gøran lokket med en kort øvelse, kanskje bare i litt over en halvtime, klokka var kvart på seks og de stilte opp.




De avsluttet øvelsen fem på sju, løp opp med instrumentene og ned til middag og gode nyheter:

For på selveste dagen, lørdagen, den Amerikanske nasjonaldagen, eller uavhengighetsdagen, skal Småbispan bli historiske. Det var på denne dagen, 4 juli 1776, at USA underskrev sin selvstendighet fra Storbritannia, og siden har paraden i Washington blitt en institusjon. Fra hver amerikanske stat kjemper alle korps, de øver inn program, sender inn video, bilder, konkurranseresultater, og det beste korpset fra hver stat får æren av å delta på paraden. Det er bare unntaksvis at korps som ikke holder til i USA får delta, i år er Småbispan det eneste utenlandske innslaget. Kanskje er også årets innslag første gang noensinne at et norsk innslag har fått plass i paraden foran Det Hvite Hus (for det er andre parader over hele Washington denne dagen). Dette er en større begivenhet enn de fleste er klar over, så stort at NRKs Tove Bjørgås kommer til Hilton tidlig lørdag morgen for å lage reportasje til Dagsrevyen! Tove planlegger også et direkteinnslag fra selve paraden. Det understreker det smått sensasjonelle som Småbispan igjen har klart.

Så alle dere som er i Norge - skru på Dagsrevyen lørdag!! Vi glær oss :)

BREAKING NEWS!!

 

Som dere der hjemme sikkert har fått med dere har det vært en episode her i Washington i dag. Kaoset er totalt. Linjer er brutt. Veier er stengt. Elver flyter over. Fly flyr høyt over byen. Solen er borte. Internett har blitt intranett. Likestrøm har blitt vekselstrøm. Maten er spist. Vi er opptatte med å være opptatt. Blogg følger i morgen. Tror vi.