LA8PV kaller - This is the Småbispan Sumertrip Blog passing Lysekil bound for Oslo, Norway!

Hjernen er alene. Blått hav så langt du ser. Stort og svart. Don't wake me up before you go go. Sommerturapatien har vært meget tilstedeværende tidligere i kveld. Den blanke siden som skulle fylles med tekst, lyste i mot meg som et skinnende walthorn på selveste 17. mai. Tastaturet var ikke til å kjenne igjen. Touchmetoden jeg lærte meg i 1. klasse på videregående var forsvunnet som dugg for solen (fikk plutselig lyst til å skrive litt om dugg, så hvorfor ikke):

I gresset var det mye dugg, jeg lå der og tygget en bugg (ett besøk på kunstmuseum og så kommer slike lyriske perler bare ramlende ned. Poetry man, poetry!)

Vel, datamaskinen måtte slås sammen. Mat måtte inntas. Taxfree'n måtte besøkes, og ikke minst måtte det bøttes myyyye kaffe. Og her er vi. Midt i Skagerak (Skagerrak er betegnelsen på havområdet som skiller Danmark i syd, Norge i nord og Sverige i øst. Skagerrak er en gren av Nordsjøen og en tenkt linje mellom Lindesnes fyr i Norge og Hanstholm fyr i Danmark danner grensen mot Nordsjøen i vest. Så vet du det dersom du av en eller annen grunn var i tvil!).

Bølgene slår, skipet vugger utrolig behagelig frem og tilbake og ordet s-o-v-e lokker med løfter om drømmer om ferie uten korps... Sa..eh skrev jeg det høyt? Ok. la oss være ærlige med hverandre. Vi er slitne. Vi er lei av rundt regnet 80 unger-slash-ungdommer. Vi er lei av å telle. Vi er lei av å gå inn og ut av den jævla bussen. Vi synes synd på oss selv. Vi ville normalt sett vært lei av tørre brødskiver og typisk korpsturmat, men på denne turen har jo korpset gått all inn på "Buffèt-kjøret" så vi er ikke lei av maten. Tvert i mot. Jeg vil ha buffèt når jeg kommer hjem også. Inkludert ost- og dessertbord. Oi, se der ja, bare tanken på buffèt kommer så er humøret tilbake. Du verden så trivelig det er på korpstur! Sove kan vi gjøre senere i sommer, eller til høsten. Hvem tenker på 50 mil i buss (ikke jeg ihvertfall, for jeg skal fly hjem fra Oslo om noen dager...!)?

Dere lurer på hva vi har bedrevet de siste par dagene? Det lurer vel vi på også, siden vi har virret rundt i sommertursyndromet, kikket på kalenderen og lurt på når vi skulle hjem. But here's the hard facts! I går shoppet elevene med de antatt siste kronene sine. Vi i blogg- og miljøsfæren drakk caffe latte blant andre kaffe-hipstere på en hipster kaffebar. Noen (les: alle) de kvinnelige reiselederne (ai-ai-ai, her generaliserer jeg over en lav uniformssko) virkelig nøt sin 1,5 timer med shopping i går, helt alene, siden noen andre forhåpentligvis tok seg av korpselevene (vi aner ikke hvem).

Det var romunderholdning i går kveld, og kvelden bød på noen virkelig store overraskelser. Nei, en liten bergenser i flagguniform kan vel ikke betegnes som en stor overraskelse. En overraskelse ja, men ikke stor. Heller liten. Men opptreden var stor. Klasse. Skillz for å si det på ungdommens crazy språk. Det mentale bildet av denne bergenseren, som i tillegg overrasket stort (her er det helt riktig å bruke uttrykket "stor overraskelse") med å opplyse oss uinnvidde, hedenske trøndere om at han ikke var bergenser, men stril, vil gjøre vondt på netthinnen i ukesvis fremover. Jeeeezzzzeezzz! Dette at han var stril gjorde han et stort nummer ut av, selv om mottakelsen (les: apatisk glaning) av denne smått sensasjonelle informasjonen var trønderske skuldertrekk og "same, same but different". Eventuelt tomato - tomeito (språlig forvirret? Vi også). Meget fornøyde med det nyvinnende, overraskende showet "No kjæm vi", ble vi høye og mørke og disset de store i HK med at DETTE, dette skulle de slite med å overgå. 

Slite? Eneste slitet var å trekke pusten mellom latterkulene når de største i HK dro "En dag på korpstur i København med Småbispan". Videoen kommer snart til en Youtube-kanal i nærheten av deg! HK-gjeng (dere vet hvem dere er): Fantastisk!! Dere naila den lett! Ja DU ja. DU som har passet på å oppføre DEG veldig fint på hele turen. DU som har... vel, litt intern den, men det har vi lov til.

De fleste rommene presenterte godt gjennomtenkte, godt innøvde nummer, og at det kreative gror blant ivrige korpselever kan herved bekreftes! At arrangementet, til tross fra høylydte protester fra toppledelsen i Danhostel, i tillegg fristet med snacks, jordbær, brus og til alt overmål pizza, løftet hele kvelden til nye høyder. Nye høyder som bare timer senere skulle senkes ned igjen til plen-nivået, der "The Battle of Ishøj" ble gjennomført. Kommer tilbake til det.

Nye AK-medlemmer ble presentert, nye HK-medlemmer ble presentert. Runa, Maline, Adrian, Lisa, Rikard, Kristine og Frøydis ble takket av etter mange, mange års innsats (vi kommer til å savne dere....) og til slutt ble korpsets nye Tamburmajor presentert: Silje! Gratulerer!

Den kjente djevelnatta var egentlig forhandlet bort, men uvisst av hvilken grunn stod plutselig halve HK i regnfrakkene sine utenfor døren (slapp av Siv, alle ble vasket i dag tidlig....), og truende banket de på med vannpistoler, gaffateip, barberskum og sikkert annet skummelt flytende gørr klare for kamp! Hva som skjedde siden er uklart, men tubeost, syltetøy og mel var involvert, og Netflix ringte oss opp dagen etter for å sikre seg rettighetene til en ny realityserie med arbeidstittel "Korpsturen til helvete".  Anyway, alle smilte og lo, dusjet og la seg etterpå. Noen (nå angret Per Olav og Eirik på at de gikk skyhøyt ut med sitt engasjement i Miljøkomitèen....) kostet og vasket og klippet muligens gresset også. 

I dag har vi kjørt buss og sett den Lille Havfrue, sannsynligvis det største (les: lille) kunstverket våre danske naboer har å by på. En enorm opplevelse!

Jeg hopper av bussen på Vippetangen i morgen, so this is it. Årets sommerturblogg er ferdig. Takk for meg, takk for et usedvanlig godt samarbeid med fotograf Haugen, men først og fremst takk til SK, AK og HK-elevene. Steike dere er bra kidz! Har trua på dere alle som en. Gleder meg til høsten! Takk til Gøran og Jørgen som var med på deler av turen. Takk til Ingrid og Kristine som også var med på den samme delen av turen. Takk til turkomitèen som planla denne gourmet-turen til Danmark. Takk til hovedreiselederne Bjørg og Arild. Takk til alle medreiselederne Eirik, Per Olav, Kim, Gøril, Therese, Rita, Eva, Sidsel, Kristin, Camilla P, Camilla P, Anni, Martha og Heidi. Jeg har kost meg i deres selskap! Til slutt så må vi selvfølgelig takke alle dere der hjemme, uten dere hadde ikke dette vært mulig, men uten dere kunne vi heller reist på en vanvittig avslappende ferie uten alle disse korpselevene....!

GOD SOMMER!

Spilling og tivoli ruler big time - vi gjør det en gang til!

Kongens By, Tivoli, Illum, Georg Jensen, Day Birger & Mikkelsen, Ilse Jacobsen, Strøget, By Malene Birger, Den Lille Havfrue, Amagertorv ? og Småbispan. Dette klinger jo godt i Trønderske ører, og korpset passer godt inn både på Amagertorv og i Tivoli.

Bakken ? der er noget om snakken, Bingobongo, Ølgod, Automathallen, Bonanza,  Høkassen og Småbispan. Vel, dette klinger kanskje ikke like godt, men du verden det ble en bra dag på Bakken! J

Jeg hadde den store ære å få gå med fanen, og i dressbukse og hvit skjorte ble det varmt nok, men i forhold til Gøril og Kristin i bunad, og HK i sine uniformer, holdt jeg klokelig kjeft om varmen. Det morsomme under oppmarsjen i går var rett og slett å observere den synkrone SK/AK-bevegelsen «Marsjering rett fram, plutselig er det en spennende karusell til høyre så alle sammen snur på hodet, endrer kurs, måper av spenning og forventning, så kommer de på at vi er ute og marsjerer, snur hodet fremover igjen, prøver å finne igjen personen som presumtivt skal være foran seg, kommer også på at de skal spille, og med ett er vi back on track!». Unger er herlige!

Det ble ett flott oppdrag med den nevnte oppmarsjen, SK/AK-drill, ett par marsjer av HK, og deretter oppmarsj gjennom parken tilbake til bussen. Mange dansker vil se tilbake på årets sommer og tenke på dette korpset fra Norge som helt ut av det blå kom marsjerende og spillende forbi dem og bragte smil og glede inn i deres danske hjerter. De vil se på sommerbildene og nikke gjenkjennende til det samme korpset og tenke « Du verden, det var sgu sjovt at oppleve og ta bilde av et ekte musikkorps fra Norge!".

Været har jo ikke blitt omtalt i noen særlig grad under årets turblogg, men nå er det på tide å si noe om det: SOL. Done!

Vi skal ikke plage dere med nitidige detaljer om hva som skjer på et tivoli (eller forlystelsespark som det heter på dansk), det sier seg nok selv. Det vi derimot kan si noe om er opplevelsene og gleden av å observere ungene/ungdommene i deres engasjement, deres glede, mestringsfølelsene når de tør ta en litt skummel karusell, samholdet på tvers av alder og kjønn. Smilene. Latteren (kjenner jeg må gi meg nå, tårene presser på?). Det er vakkert. Disse opplevelsene er betaling nok for hele sommertur-uken. De veier opp for manglende søvn, «bomullshode», mas, telling og atter telling av barn, angst, savn etter skikkelig mat? eh.. sorry stryk den siste. Buffèen i går var det klasse over! Uansett, you get it! Det er et privilegium å dra på tur med denne gjengen. Prøv det folkens. Kanskje allerede om ett års tid! Vær stolte der hjemme, selv om mange av dere må lære ungene å ha på dyne- og putetrekk (som Per Olav pedagogisk gikk igjennom øvelsen: Her er et putetrekk. Tre sider er sydd igjen. En side er åpen. Putt puten inn i den åpne åpningen?.).

What else is new under the sun? Under the SUN (nevnte jeg været her nede?)!! Vi koser oss alle sammen! Men frykt ei, vi kommer hjem igjen ? kanskje?.!

KVAKKSALVERNYTT

En del solbrente barn (behørig smurt inn etter alle kunstens regler), en mengde kritiske insektbitt (mygg, knott, barkebiller, den fryktede danskebillen, københavnske hostelknott mm.), hevelser (senket med allergitabletter innpakket i godteri fra Tax-free?n på DFDS), tendenser til solstikk (medisinert med vann, druesukker og potetgull), slag og blåmerker (ikke oppstått etter håndgemeng med reiseledere ? kurert med «deal with it»).

DYRENYTT

Sukkermaur har naturligvis fått navnet sitt fordi de er glade i sukker. Godteri inneholder av og til sukker. Godteri som ligger lett tilgjengelig tiltrekker seg sukkermaur. Har vi hatt sukkermaur i en leilighet. Ja. Går det bra? Ja.

Shit, vi må stikke. Må telle noen barn!

BILDER

For de som synes ord blir for kompliserte, legger vi som vanlig ut bilder. Det skal sies at *enkelte* motiv begynner å gjenta seg, så vi har prøvd å begrense oss denne gangen: https://goo.gl/photos/ETXYWgZRYmbXqNwK7

For de som aldri blir mette av "bilder av egne barn på solfylt strand", "bilder av Småbispan marsjerende i de underligste omgivelser" eller "nærbilder av egne barn i Småbispan-uniform", har vi lagt ut en egen extended edition: https://goo.gl/photos/oEc6nAwT9sT53h4G6

Uønsket hendelse

Jeg må dessverre melde om sommerturens første uønskede hendelse. Vi hadde et tilløp til dramatikk sent i går kveld. En hendelse som kunne fått følger for opptil flere reiseledere. Totalt uakseptabelt, men slikt skjer dessverre, og det er utenfor Hovedreiseleders kontroll. Vi er jo på mange måter delvis forberedt på at det kan skje, og det er ikke til å stikke under en stol at det har skjedd før. I dagens samfunn hender jo slike ting. Heldigvis ikke så ofte, men når det skjer får det ofte store konsekvenser. Vi bruker jo mye tid både blant elevene og blant reiselederne til å forebygge, men likevel skjer det. 

Nei, jeg snakker ikke om uheldige hendelser med alkohol. Jeg snakker om det kritiske i at døren til de mannlige reiselederne ikke lot seg låse opp. 5 mann i shorts og t-skjorte. Kveldsmørke. Frisk bris fra nord. Uten tilgang på tannbørsten. Det verste var kanskje at alt av datamaskiner og ladere var innlåst. Stemningen var laber. Gutta var i kjelleren. Ikke en gang ekstranøkkelkortet virket. Krisestemningen påvirket heldigvis ikke elevene, de miste sov og de største var på Hard Rock Cafè. Gode og varme. Gode råd var dyre. Jeg kjente umiddelbart at tvilen jeg hadde kjent på når jeg meldte meg som reiseleder kom susende som et flytog på vei inn i Romerikstunnelen. Noe kom sikkert til å gå til helv... og her stod vi. Og kunne intet gjøre. Resepsjonen er ubemannet på kveldstid. Vi bor ute i "no mans land" på den flateste danske landsbygda. Faen, faen, faen!

Men vi har heldigvis med oss Kim. Stødig, veloverveid, solid. Som det norske grunnfjellet. Ut av intet tryllet han frem en låsmagiker fra den samme flate danske landsbygda, og vi var inne igjen. Vi var inne!

Det var nå langt på natt og skjønnhetssøvnen måtte prioriteres foran andre livsviktige oppgaver som Sommerturblogg. Men frykt ei. Vi er på saken. For når vi ikke sover jobber vi. Av og til passer vi på noen elever, men all erfaring tilsier jo at de klarer seg best selv. Vi må bare telle dem innimellom. Men det vet dere jo.

Stol på oss!

Breaking news! The Småbispan Summertour Blog is back!

God morgen der hjemme! 

I det Haugen (nei, fremdeles ikke han i bua, men han fra Bergen) forkastet det danske Telegrafvesen's forslag til telefax-avtale kom Norsk (rosa-)Blogg Forening med en sterk beklagelse og trakk sin PFU-klage og bloggen er tilbake! Hurra!

For evt. nye lesarararar følger et kort resymè: 

Dag 1 - buss Trondheim-Oslo, ferje Oslo-København

Dag 2 - shopping og bading

Og da var vi kommet til den på mange måter kritiske dag 3. Dagen mange barn får hjemlengsel, og dagen mange reiseleder med søvnunderskudd angrer på at de meldte seg til å være reiseledere. Men neida, her er bare fryd og glede. Frokosten var av god kvalitet, juicen var i følge flere av barna gjæret (det var noe rart med den...), men matpakkeavdelingen scoret høyt med pizzasnurrer (for de som var tidlig ute), kylling, pasta og andre godbiter.

I dag var det tid for vårt første spilleoppdrag, og med spilleoppdrag følger uniformer (hvem fa.. fant på at korpset skulle ha så jævl... mange forskjellige uniformer - sitat fra ukjent reiseleder, men la oss gå videre). Med uniformer følger av og til en uniformsmønstring. Hvilket ca. bare noen få av elevene fikk med seg, resten gikk mot bussene før de (lett irriterte) måtte gå tilbake. Men skitt au, korpset stilte opp, de flnke folka fra uniformskomitèen mønstret alle og enhver, brettet ned skjortekraver, snudde belter, sydde sømmer, festet sløyfer, stakk sikkerhetsnåler og koste seg slik bare medlemmer av uniformskomitèen kan!

Etter hvert var alle på plass i bussene, og bla bla bla (ja, det er midt på natten og jeg er litt trøtt) så var vi klare til å ofre liv og lemmer for å gå ut av bussen og rett inn i en av denne byens uendelige sykkelstier. Gærne danske syklister som får norske menn i  signalgul overtrekksjakke i 40-årskrise til å fremstå som førskoleelever på trådhjulssykkel, suste rundt oss og det ble ropt "SYKKEL" hver gang noen nærmet seg. Elevene ville jo snu dette til noe positivt, og når noen ropte "SYKKEL!" ble det til at hele korpset tok bølgen med stor jubel og fikk et smil tilbake fra ihvertfall noen av syklistene. Det er så godt å finne tonen med lokalbefolkningen, eller the "locals" som de jo heter.

I to rekker på rekke og rad (ble dette smør på flesk eller ble det helt riktig beskrevet mon tro?) nærmet korpset seg Højbro Plads, en plads som var fullt av folk og sannelig var det en to-tre kinesere på Højbro Plads også. Hvilken gledelig overraskelse. Riktignok så ikke kineserne ut som om de syntes det var fullt så gledelig, men når korpset kom hev de seg rundt og tok bilder og video av alle og enhver! 

SK/AK dundret på med signalmarsjen sin, og fulgte opp med en reprise inkludert drilloppvisningen. Igjen ble det en akutt allergi-reaksjon hos merkelig mange mannfolk rundt Højbro Plads, men er det korpsmusikk de er allergiske mot, eller kan det være noe i luften. Kven kveit? HK tok så over stafettpinnen og dro igjennom flere av sine kjente slagere, og vår kjære dirigent lettet nesten under flere av numrene (se bilder fra Haugen!).  Stemningen stod i taket, ikke bokstavlig talt, men i en overført betydning, men det skjønte du nok, og både kinesere og andre jublet og klappet. Hvilken triumfferd!

Etter en slik prestajon er det lite som slår å få skifte til sivilt antrekk, spise litt medbragt matpakke i en park og deretter begi seg til Tivoli. Tivoli dere! Ah, det er jo selve rosinen i pølsa, kronen på verket, ja rett og slett mandelen i grøten! En ytterligere beskrivelse av hva som foregikk her er helt bortkastet, eller jeg kan oppsummere med to ord: Ren lykke!

Helseblogg

William har vært inne på sykehuset til røntgen-sjekk, og der ble det konstatert at det ikke var brudd. William forsetter med sitt gode humør og tar dette med fatle...eh... fatning! Vi har hatt et tilfelle av matallergi og ett par av reiselederne er lett solbrente. Ingen alvorlige saker ut over det. 

Dagens uttalelse

En av reiselederne sier til en av de minste gutta: "Du è så snill og god en gutt" hvorpå vedkommende svarer "Du è snill og god du og!"

Oppsummering av nattevakten

Det har ikke skjedd en dritt.

Oi, det er vaktskifte og jeg kan gå og legge meg, ah, 3-4 timers søvn vil gjøre godt - Ha en flott mandag der hjemme i regnværet (skadefryd er også en fryd)!

Alle bildene: https://goo.gl/photos/JjnH3EVCbpKSwsDi8

Småbispan's Turblogg - kritikk fra fagorgan

Det er med sterk beklagelse at vi må legge ned vår kjære reiseblogg. Det viser seg at fagorganet "Norsk (rosa-) Blogg Forening - Foreningen for deg med EKTE meninger" har klaget oss inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) da de synes vi gjennom turbloggen harselerer, håner, raljerer og misbruker blogg som et sant og meningsfullt medium. Vi legger oss selvfølgelige langflate og vil gå ut i alle medier fra Verdens Gang til Norsk Ukeblad og beklage vårt overtramp.

Vi håper det vil være mulig å la bloggen gjenoppstå på andre måter, og er nå i dialog med Danhostel her vi bor, om det kan være mulig å få gitt ut en reiseskildring via telefax. Gjennom vår eminente visehovedreiseleder Hr. Haugen, er det opprettet kontakt med det Danske Telegrafvesen, og forhandlingsmøtene om åpne faxlinjer til Norge fortsetter ut over natten. Det er berettiget håp om å komme i mål med en løsning, sier Telegrafvesenets representant, Hr. Kamelåså i en knapp kommentar nå i kveld.

For alle dere der hjemme som har sittet oppe og ventet på bloggen beklager vi sterkt de ulemper dette medfører, men håper alle får sove godt likevel i natt. Vi kan med hånden på hjertet bekrefte at vi, som tidligere dager, bare har delvis kontroll på den store massen av barn og ungdom rundt oss. De telles til stadighet, og nå telte de sannelig meg også! God natt :-)

København ? Kongens By. Kongens by? Hæ?

Natten om bord på CROWN SEAWAYS foreløp uten videre dramatikk, men oppofrende nattevakter gikk «all in» og bistod i legging av helt ukjente, bittelitt beduggede danskebåtpassasjerer, som ble så overrasket at kommentarene kun gikk i retning «Kommst du auch?»?!

Vel, alle Småbisper som kom om bord på ferja kom også av, hvilket vi var godt fornøyde med! 

Bussene stod klare, og ivrige Småbisper spratt inn på bussene, muligens noe motivert av tankene på alle korpsturers høydepunkt: Shopping!! Med basecamp på Amagertorv, frivillig beleiret av enkelte reiseledere som ikke på død og liv hadde noe ugjort når det gjaldt shopping, spredte det seg Småbisper over hele Strøget. Og hvilke skatter som ble kjøpt inn med overprisede danske kroner! Gled dere til de håpefulle kommer hjem...!

Lunchen ble inntatt på Ankara Restaurant, en tyrkisk oase bare 6 minutters gange fra Amagertorv. Lunchbuffè viser seg å være en vinner, og vi slår fast at vi har funnet vår form form bespisning. Glade og mette la vi ut på det som etterhvert viste seg å bli en liten halvmaraton gjennom Kongens Have og videre gjennom Kongens gater for å finne bussene (imponerende egentlig at fyren som bare omtales som typen/duden til Dronningen både har egen have og eier byen...!). Våre hyggelige bussjåfører manøvrerte seg videre ut av byen og ut til Ishøj's strender. Her foretok vi en kjapp "ut av buss-tøm buss for kofferter-finn badetøyet ditt-inn i bussen igjen med kofferter-finn stranda-manøver", og der, over en idyllisk sanddyne lå plutselig en fantastisk strand, en strålende sol, knallblå himmel og blått hav så langt vi ser (og sikkert også en himmel full av stjerner!). Bleke trønderkropper hev seg ut i Køge-bukten, og med et var alle i paradis og leken og latteren fylte luften. Spesielt latteren når vi tenkte på regnværet der hjemme :-) 

Timene som fulgte bestod av bading, strandfotball, strand-starlight-kubb(!), hoppetau, strandyatzy og gud vet hva den tidligere omtalte miljøkomitèen ikke hadde funnet på. Ja, komitèen består av Eirik og Per Olav, om det ikke ble nevnt tidligere. Unger, ungdommer og voksne var alle enige om at det hadde vært en fin tur på stranden.

Vi fikk sjekket inn omtrent alle ved ankomst Ishøj, og etter en mindre logistikkoperasjon var det meste av kofferter, bager, vesker, poser etc. fordelt på et eller annet rom, forhåpentligvis i nærheten av eieren sin. Deretter var det middag, og for de kulinarisk interesserte bestod den av lasagne og salat. Dansk kildevann fulgte med, og noen var tydelig skuffet over at dessert-buffèen fra i går ikke ble gjentatt i dag.

Alle reiselederne led på dette tidspunkt av akutte kaffeabstinenser, og 4 kanner kaffe ble tryllet frem av den danske solstrålen av en servitrise. Korpselevene gikk på dette tidspunktet for lut og kaldt vann, og de minste ungene som nå var proppfulle av ny energi, gjorde sitt ytterste for å sette ny verdensrekord i å gå bananas på hoppeslottet som tilhører området. Joda, freden og roen senket seg, og atter en korpsturdag går mot slutten.

HELSEBLOGG

Ok, vi må innrømme det. Skader skjer også på korpstur. De fleste av en så alvorlig karakter at vi ikke tør å si noe om det, men også mindre akutte skader oppstår. I dag har vi hatt en stygg brannskade på en fot etter hektisk hopping på hoppeslottet. Skaden ble leget ved hjelp av ett gram sårsalve og et passe stort Donald-plaster. Vi fikk så en idrettsskade der vår kjære stortrommis, William, gjorde en akrobatisk redning under kveldens fotballrunde, med det resultat at hånden hans fikk seg en smell. Helseteamet bestående av Kim og etterhvert Per Olav, fikk iset ned og bandasjert (selv om PO i ettertid preiserte at bandasjeringen kun var for placebo-effekten!) og hovedpersonen var i godt humør når han for første gang i hele sitt liv måtte pusse tennene med venstrehånden. Stor er spenningen i forhold til hvordan det blir å spille stortromme i morgen!

En av de mindre jentene har i følge ubekreftede rykter svelget en ørering, men jeg presiserer at dette på nåværende tidspunkt kun er ubekreftede rykter. Vi (later som vi) undersøker saken.

DAGENS UTTALELSE

Peder er en fin fyr i AK, og på spørsmål knyttet opp mot om han kjente en av reiselederne, kunne han klart og tydelig opplyse om at "Joda, jeg tror hun er i den derre syklubben til pappa!" For de uinnvidde får vi opplyse om at "Syklubben" nok er Uniformskomitèen...!

 

Dagens bilder (beklager, killing your darlings er tøft, dessuten vet vi at dere der ute aldri får for mange bilder av de søte små....): https://goo.gl/photos/MQPtXCGqZ8a6PC5E8

 

 

Østerdalen - Oslo in a brand new bus, a roadtrip for only the toughest of the toughest

Gode og mette fant vi våre plasser i bussene, og etter turens andre navneopprop konstaterte vi med 100 % sikkerhet at alle var med videre, og i gleden over dette ble det gjort et spedt forsøk på allsang av klassikeren "En bussjåfør, en bussjåfør"! 

Bussene rullet videre igjennom Østerdalens skogkledde landskap, bare forstyrret av verdens største sølv-elg (serr!), og eksklusiv elghornkunst i alskens farger, og plutselig var vi på Elverum (fristende å skrive 10 rom + kjøkken, men det holder vi oss for gode til). Her khøres nok fortsatt klappesalvene og jubelropene etter at den lokale Jokerbutikken doblet årsomsetningen sin gjennom eple, banan og yoghurt-innkjøpet til korpset. Vi fikk førsteprioritet i kassen og det er rart hvor lang tid det kan ta å slå inn 91 "God morgen" yoghurter, men Jokerdamen kjempet seg tappert igjennom både mango, vanilje, skogsbær, jordbær og nøtteyoghurt. Generalen bak oss i køen beundret vår angrepsstrategi og nikket anerkjennende i det vi i en takt Hans Majestet Kongens Garde ville vært misunnelig på, marsjerte målrettet tilbake til bussen.

Myklegard er et kjent stoppested, og selv om en bussjåfør er en mann med godt humør, så er det gode humøret avhengig av et visst nivå på blodsukkeret. Følgelig var det lagt inn en stopp her, mens det kjente Østlandske plaskregnet plasket ned. Etter turens tredje navneopprop slo vi fast at vi så langt på turen er vanvittig gode til å få med alle elevene videre etter en stopp, ja så gode at vi faktisk regner med å følge opp dette resten av turen!

Vi kom nå inn på E6, som vi selvfølgelig skulle følge dein strakaste vei'n til Oslo, og med et imponerende stykke forberedelser fra turens miljøkomitè (vi har lovet uhemmet skryt av arbeidet til Eirik og Per Olav), var det bare å dele ut bilbingo, alfabetlek, 20 spørsmål, adjektivhistorie og vi fikk til og med et stand-up vitseshow av Mikkel (med vitser sirlig skrevet ned av... yes du gjettet riktig.... Eirik og Per Olav), der ihvertfall Haugen flirte opp til flere ganger. Og plutselig var vi i Hovedstaden!

DFDS Ferjeterminal er en innbydende bygning med historie langt tilbake på 80-tallet. Bygningen bærer preg av hastverk og smakløshet, men gjør nytten sin. Bussene parkerte med milimeterpresisjon, og endelig var det tid for å spise yoghurt, og selvfølgelig epler og bananer. Vi er tross alt bevisste på 5 om dagen. Elevene fikk nå gå ut av bussene for å trekke litt frisk luft, de fikk gå inn i bussene igjen for å hente tingene sine, og deretter møte opp i reisegruppene (med så mange elever på tur har vi gjennom årenes løp nemlig funnet ut at det er lurt å organisere oss. Vi organiserer oss derfor i SK, AK og HK som fordeles i SK/AK-bussen og HK-bussen. Ved forflytning reorganiserer vi oss til reisegrupper bestående av en reiseleder, en NK og elever fra hver korpsdel. I andre sammenhenger som overnatting, reorganiserer vi dette igjen til lugargrupper/sovesalgrupper/fellesromgrupper/tenk-på-en-gruppe-som-er-praktisk-grupper. Altså rimelig enkelt).

Men her begynte utfordringene. DFDS hadde en annen oppfatning av innsjekkingsrutinene på båten, akkurat som om de har holdt på med det så lenge, enn vi. Dette betydde i praksis at Overorganisatorvikar Haugen måtte innkalle til et kjapt ad-hoc reiseledermøte, og på et blunk var reisegruppene omgjort til lugargrupper. Vårt eneste egentlige problem nå var at DFDS hadde en elev på listen som ikke var med, og vi hadde en elev på vår liste som ikke var med på DFDS sin liste, men vi ble enige om at summen av mennesker var konstant, og vi ruslet glade og fornøyde ombord i "CROWN SEAWAYS".

Etter innsjekk på lugarene var det straks tid for middag, og et korps med klasse som Småbispan spiser selvfølgelig buffèt i hovedrestauranten ombord, og vi gjennomførte et bra måltid uten for mye støy, og det hele ble avrundet med et reiseledermøte rundt ostefatene (hadd jo vært godt med et bitte lite glass rødt, men er vi på tur så er vi på tur - en kaffekopp til 50 spenn ble dog ikke helt det samme...). Mens reiselederne klamme og svette mer eller mindre lå over bordene for å diskuterte, drøfte og planlegge kvelden og morgendagen, tok NK'ene med seg reisegruppene på sightseeing på båten (les: bersøke Taxfree-butikken!).

De små gikk så til sengs etter en kjapp skattejakt, nattevaktene gikk til sengs, basen ble opprettet og gud vet hvor resten av elevene befinner seg... neida, vi har full kontroll. Jada. Neida. Vi aner ikke hvor de er. Vi tror vi vet det og later som vi vet det. Men vi vet det ikke. Joda. Neida. Men vi finner de, og i morgen er en ny dag med nye avkrysninger, denne gang på dansk, men det går nok bra. God natt der hjemme :-) 

Bildene: https://goo.gl/photos/K76dBs2DiFKkJK8UA

Over og ut fra CROWN SEAWAYS!

 

Fra plaskregn i Østerdalen til solnedgang i Skagerak

Mye godt å si om dagens ferd mot natt siden vi forlot rasteplassen i Østerdalen. Dette kommer nok sjefsblogger til å ta tak i utover natten. Men mens dere venter kan dere kose dere med bilder av luksusbuffet, skattejakt, shopping og en aldeles elgfri solnedgang: https://goo.gl/photos/K76dBs2DiFKkJK8UA

Alle i bussen - Check! Ferdig med Østerdalen - Check!


Dagen var endelig her, dvs. det var så tidlig at det egentlig var svarte natta, ja om det hadde vært midt på vinteren, men nå i juni er det jo lyse natta, men uansett var det på tide å komme seg til Rosenborg for å sjekke inn på bussene.

Spente og forventningsfulle korpselever kom kjørende og ruslende, og det var vel også noen spente reiseledere som skulle på korpstur for første gang! Skoleplassen fyltes opp, og etter hvert var det bare ett problem; hvor var bussene??

Vikarierende hovedreiseleder Haugen spankulerte rundt, tydelig utilpass med en situasjon som jo  kunne ført til at alle og enhver kunne revet seg i håret av fortvilelse, men ikke Haugen! Haugen er løsningsorientert. Haugen jobber i Telenor. Haugen tok opp sin mobil og ringte og ringte, og plutselig kjørte begge bussene inn på skolen!

Ungene stormet inn på respektive busser, reiseledere krysset skjemaer i hytt og pine, mødre tørket tårer, fedre fikk plutselige allergireaksjoner med rennende øyne, småsøsken så lengselsfullt etter sine storesøsken som skulle på tur og til og med en hund ville være med til Danmark! Stemningen var akkurat slik stemningen skal være når Småbispan skal på tur, og kl. 0642 satte begge bussen seg i bevegelse. Danmark ? here we come!

Siden undertegnede sitter på HK-bussen blir fortellingen herfra noe farget av dette, men vi tror det var omtrent slik:

SK/AK-bussen: Alle barna på SK/AK-bussen satt pent i sine seter. Noen sov, andre leste bøker. Alle var enige om at det var en fin og rolig tur forbi grønne trønderske åkre, gjennom trønderske daler og oppover mot fylkesgrensen til Hedmark. Grensepasseringen gikk smertefritt, og før noen visste ordet av det var vi langt nede i Østerdalen, og det var på tide med en lunch-stopp på Østlund rasteplass.

HK-bussen: Zzzzzzzzzzzzzzzzz, ah, det var godt med ett par timers sportsdupp. Lunchstopp nå? Ja, det passer bra!

Medbragte matpakker gikk ned på høykant, sjåførene spanderte kaffe, alle gikk på do og forbipasserende trailere tutet og vinket. Hvilken stemning!

To be continued?.!

Bildene fra første etappe: https://goo.gl/photos/KXydanvWAkX4Hu1u8

Vi er i gang!

Visst er det vel slik at det akkurat nå, i de tusen Småbispan-hjem, sitter mødre og fedre og sitrer av forventning? Men hva venter de egentlig på? At feriepengene skal komme inn på konto? Nei det var før idag. At avkommet skal komme seg på bussen i morgen tidlig så det endelig blir litt fred i heimen? Nei  - de venter selvsagt på at årets vakreste bloggeventyr skal starte - Småbispans Sommertur-blogg! Fortvil ikke! For å gjøre ventetiden kort, tjuvstarter vi allerede nå med en liten billedkavalkade fra kveldens bagasjesermoni på Rosenborg. Der forventningsfulle barn sammen med småstressa, lett nervøse foreldre ankom i en lang rekke av koffertrullende, hattebærende Småbispere. Skjema ble påført de siste kråketær, en siste sjekk i kofferten ble gjort om uniformen virkelig var med, reisegruppelederen ble stilt de siste kontrollspørsmål for å sjekke om han/hun vil være tilliten verdig. Nå er bussene breddefulle av bagasje mens setene står tomme og skriker etter å bli besatt av lykkelige korpsbarn om sånn cirka 8 små timer. Lykke til med å få barna til å sove i kveld og måtte vekkerklokka ringe tidsnok i morgen tidlig. Vi sees!

Flere bilder: https://goo.gl/photos/tqADz5gbYexhbhwy9

 



 

 

OPPDAL SÅ KLART ? FREMDELES

Ingen korpstur uten spilleoppdrag, så også på Oppdal. Vi holder i skrivende stund på å forbrede spilleoppdrag, og stemmen til Kirsti runger gjennom lokalet: «Nå er det absolutt spilleforbud. Alle ipader, mobiler, mac?er, X-boxer, Y-boxer, stasjonære PC?er, nettbrett og flatskjermer skal bort. NÅ!» Klare ordrer er en forutsetning på enhver korpstur?.



 

Begrepet kaos får fort en ny betydning når noen-og-sytti barn skal skifte til uniform. Hvor vanskelig kan det være tenker du? Kanskje du til og med har vært i militæret og mønstret uniform? Vel, ta de samme noen-og-sytti barna, trekk fra en del av de største (noen av dem fikser faktisk dette selv!), legg til sokker x ca 2, skjorter, sløyfer, bukser, jakker, hatter, cap, hansker, sko, instrumenter, notepermer, uniformsposer med skifteklær, matpakker og ikke å glemme retting av hår (I know.. ikke spør?!). Rør alt dette sammen med 1 buss som kjører skytteltrafikk og det kan fra utsiden virke som det totale kaos.... Og det er det jaggu meg også.



 

Samtlige reiseledere går i disse øyeblikkene på blodtrykkdempende medisiner, i store doser. Alt utskrevet av «venner av korpset». Det bemerkelsesverdige med det hele er at når korpset skal stå klare, ja da står de jo klare også. Kan det være det åttende underverk? Hvordan gjør de det? Er det flaks? Eller er det bare en av de tingene som bare er sånn? Eksperter over hele verden har brukt store forskningsmidler på dette, og blir ikke enige, men konstaterer at det skjer igjen og igjen. Fra innsiden vet vi selvfølgelig svaret; enorm god planlegging, årevis erfaring, vanvittig dyktige reiseledere og ikke minst historiens beste hovedreiseleder; Bjørg!


 

Vel, korpset stod plutselig oppstilt utenfor ett av Oppdals signaturbygg, Oppdal Turisthotell, og til og med tidligere stortingsrepresentanter måtte vente med sitt til Småbispan kom stramt marsjerende gjennom Oppdal sentrum, som faktisk viste seg å være akkurat så lite som ryktene ville ha det til.

Lokaltrafikken stoppet opp, feriefolket strømmet til og den sedvanlige strømmen med foreldre fulgte korpset til Mataukfestivalen. Om det var tilfeldig at vi stoppet der, eller om det var reiseledernes drømmer om annen mat enn serieoppskjært brød med hvitost eller syltetøy som ga utslag vites dog ikke.


 

AK briljerte før HK slo opp med sine slagers og ikke minst drilloppvisning til ellevill jubel fra både til- og frareisende, foreldre og andre sultne mennesker. Korpset la deretter inn en Cruyff-finte og marsjerte over overganger og under underganger tilbake til hotellet. Etter litt vann og kjeks var det klart for konsert med AK & SK, og AK-dirigent Jørgen kunne trist konstatere at det var siste konsert med en spesielt god AK-gjeng. Desto hyggeligere blir det nok for Gøran å ønske denne gjengen velkommen opp i HK til høsten ? det blir meget bra! SK opptrådte med Kaptein Sortebill og alle fikk fortjent jubel og applaus.


 

Det var så på tide å få opp blodsukkeret, og hva er vel da bedre enn de før nevnte serieoppskjærte brødskivene med tilhørende lekkert pålegg? Motivasjonen til å sette dette nydelige måltidet ned på rekordtid var svært høy, da neste post på vårt omfattende program var et av alle korpsturers høydepunkter: SHOPPING med gruppene med NK som sjef!

Shopping viste seg for svært mange å bestå av en tur på Rema 1000 for å bunkre mer næringsrikt sukkerholdig snavvel, og når det i tillegg viste seg å finnes en lekebutikk var lykken fullkommen! Noen av barna ønsket etter dette å ta turen innom Mathallen, og vi var flere reiseledere som syntes det var en utmerket idè og fulgte villig etter?

Det er utrolig hvor mye krefter man bruker på shopping, så når bussen igjen gikk i skytteltrafikk mellom sentrum og Vollan skole, var det med visshet om at det på skolen ventet et hav av pizza i gymsalen. Pizza er en høyst undervurdert energikilde og det var rimelig god stemning etter middagen.

Høydepunktene står virkelig i kø på korpstur, og det desidert høyeste høydepunktet er romunderholdningen. I år nådde den på toppen(!) av alt nye høyder(!)? (I kill myself?!) Det hele startet med en sterk samfunnskritisk satire av 2. klasse jenter, og store deler av publikummet satt smilende tilbake med tanker om poenget som forsvant?.

Etter en slik knallsterk åpning fulgte det ene glansnummeret etter det andre, og det finnes ikke tvil hos undertegnede om at korpset besitter kunstnerisk talent langt utover det vanlige, innimellom alle talentene finnes det også noen komikere? kanskje?!

De yngste i HK slo til med et musikalsk nummer av de sjeldne, med tilhørende sjelden marsjering og store(?) var forventningen til reiseledernes nummer som startet svært lovende med vakkert obo-spill av Jens. Vakkert er nok ikke ordet som vil brukes om dansenummeret som deretter ble avslørt for våre lovende korpselever. Dansenummer er kanskje heller ikke ord som vil brukes når jeg tenker meg om, men synkroniserte høye ballerinaspark som verken var synkroniserte eller særlig høye gjorde nok inntrykk. Vi håper ingen av elevene kommer hjem med altfor store traumer?

De største HK-elevene leverte et «behind the stage»-nummer, og etter å ha sett hvordan ting egentlig henger sammen i forkant av spille- og konsertoppdrag er jeg glad jeg ikke har noe med kunstnerisk å gjøre?.! Men flinke er de, uten tvil!

Nå er de minste i seng, roen har senket seg, og det ligger en nervøs stemning over Vollan Skole. De eldste HK-elevene er ute, og frykten for «terrornatta» har begynt å spre seg, spesielt hos de ferske reiselederne?. Hva natten bringer kan ingen si, men frykten er der?..

Bilder fra Lørdag

OPPDAL SÅ KLART!

Etter å ha turnert store deler av det amerikanske kontinentet i fjor, var det naturlig for korpset å legge årets sommertur til lokalmiljøet, og turkomitèen bestemte etter nitidig planlegging at turen skulle går sørover i fylket, til Oppdal så klart!

På Oppdal har de nemlig en Villmarksleir, og Steinar manøvrerte bussen mesterlig gjennom hårnålssvinger som til og med Reodor Felgen ville nikket anerkjennende til. Korpselevene var samt enige om at joda, det var både villmark og sannelig min hatt også en godt gjemt leir her. Alt lå dermed godt til rette for at dette skulle bli en super dag, på linje med alle andre supre korpsturdager gjennom historien. Apropos historier, «Oppdal så klart» er opprinnelig en lokalpatriotisk sang til Oppdal kommune, skrevet av ingen ringere enn Gunnar Hordvik, med tekst skrevet av Kolbjørn Alstad. Og ja, det var selvfølgelig Oppdal Reiselivslag som stod bak utgivelsen helt tilbake i 1979. ?nuff said!

Tilbake til 2016. Småbispan på tur er en opplevelse som alle foreldre egentlig burde opplevd «live». Makan til harmonisk, sympatisk, empatisk, entusiastisk, smilende og levende gjeng finner du neppe på denne siden av? hmmm? Driva. Sannsynligvis faktisk heller ikke på den andre siden av Driva tror jeg? Det er en sann glede å være med, og man blir faktisk litt rørt over å oppleve samspillet (Jeezz, hvor tar jeg det fra?!) korpselevene imellom.



 I Villmarksleiren ble vi tatt godt imot av lokale guider (lokale og lokale Fru Blom, en svenske, en canadier, en sør-afrikaner, en ukjent og EN ? les 1 ? oppdaling!). Vi ble raskt delt opp i grupper og forsvant etter tur ut i den oppdalske villmarken, der intet menneske har satt sin fot siden i går. Smak litt på denne: Øksekasting, pil og bue, zip-line, liane-slenging kombinert med gutter i 7-10 års alderen ? Hva i all verden kan gå galt? Svaret? Nada, ingenting, null og niks! I hvert fall om vi ser bort fra litt nærkontakt med vann og gjørme?!

 


En fantastisk dag har vi hatt, all som en, fra liten til stor, gutter og jenter, kvinner og menn. Vi har jobbet i lag, puslet puslespill, båret vann, slengt oss over gjørmemyr med farlige dyr som krokofanter og ellediller, vi har stablet bruskasser (prøv selv å se hvor tøff du er når du kommer til den 20. kassen?!), vi har henvist Robin Hood til amatørklassen når det gjelder bueskyting, vi har zippet over Driva i alle retninger og vi har kastet øks (eh?på blink ja..!).



Mat har vi også fått, for matkomitèen har som vanlig hatt et uvanlig sterkt fokus på mat, og etter en velsmakende medbragt baguett-lunch (som seg hør og bør for byfolk på tur på landet), var det en kulinarisk opplevelse som ventet til middag; helstekt burger/fiskekake på kortreist burgerbrød bakt av lokal spelt i ei stove fra 1700-tallet på eit sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu og baka. Komitèen (fremdeles matkomitèen ja?) la også for dagen tilbehør av typen enda mer kortreist salat, agurk fra Frosta, tomater fra Fagerhaug og paprika fra Nerskogen. Det hele kunne toppes med dressing fra de tusen øyer.

Været må nevnes. Varm, men ikke for varmt. Sol, men ikke for mye sol. Mygg (har ikke det med vær å si sier du ? joda, har du opplevd mygg uten vær noen gang?) ? store som laftahus i tusentall. Vann ? kun i Driva, uten at det hjalp, Småbispan-kids har en vanvittig trang til å bade uansett når og hvor. Vind, ikke-eksisternde. Andre værfenomener ? ikke observert, med unntak av en fin måne natt til i dag.

Turen hjem gikk som vanlig via ett av de attraktive kjøpesentrene på Oppdal, slik at de unge håpefulle fikk hamstret dagens sukkerrasjon. At det hele muligens endte med at en av de ikke fullt så unge lovende Rema-ansatte kanskje fikk sparken etter forsøk på omfattende underslag (ryktene sier at en av ungene ble snytt for 1 krone i returmynt) er en helt annen historie. Vollan skole, Oppdal, Sør-Trøndelag. Ja, regnet kom etter at vi var kommet oss innomhus for kvelden. Som bestilt. Fortsettelse følger nok, kanskje allerede i morgen!

 

Bilder fra fredag

Oppdal - torsdag

"Du skal ikkje sove bort sumarnatta." Småbisper på tur lever gjerne ut visdomsordet fra sangen. Og gjør sitt for at andre også skal følge deres eksempel :)  Det ble stilt i 3-4 tida en gang.

Men neste morgen er alle like blide. Den første korte natta er ingen sak.

 

I dag dro vi på fjelltur til Skarvvatnet (830 moh). Været var herlig, selv om det ble litt kaldere oppe i høyden. Vi hadde med 20-30 fiskestenger, og det var gøy å prøve å fiske litt etter ørret. Selv om det ikke ble noen fangst (i hvert fall ikke fisk), så gikk det jo relativt smertefritt (for de fleste). De som ikke fisket holdt på med andre aktiviteter ved vannet. Som for eksempel bading (isen gikk for to uker siden, så det var ikke noe for pyser)!



 

Noen dro sågar på en ganske tøff ekspedisjon oppover fjellsida for å ta på snø på de små "isbreene" der oppe!



 

Vel hjemme igjen, etter å ha overdrysset denne gangen REMA 1000 med avsindige mengder 50-lapper i bytte mot snavel, var det tid for å lage taco! For å lage taco til 80 stykker må du ha veldig veldig mange biter agurk og tomat og paprika! Og steke utrolig mye kjøttdeig. Men barn og voksne samarbeidet, så matlagingen ble veldig koselig egentlig!



 

Romunderholdning er en viktig tradisjon. Vi startet allerede i kveld med å finne på og trene. En koselig og flott sommerturdag ble det, og i kveld var det adskillig lettere å sovne :)

Bilder fra torsdag

Onsdag

Endelig på veien igjen, sommerturen i år går til Oppdal!

Finnes det noen morsommere og mer sosial måte å reise på enn å være på busstur med korpset? Neppe.

Nesten ingen ble bilsyke! Allsang og høy stemning.

Et "Kort" stopp på Oppdal med mulighet for påfyll av snacks! Hun bak kassa fikk det travelt :) Hun ble tom for vekslepenger - men har nå nok 50-lapper for resten av året!
 


I 19:30-tida ankom vi Vollan skole. Den er nær perfekt for oss! Mange rom, flotte store utearealer!

Resten av dagen gikk med til å spise litt, tildeling av rom, rydde seg plass, blåse opp madrasser .... leke litt, spille kort ...

Ikke alle sovnet veldig tidlig i kveld, men pytt pytt. Hvem bryr seg om søvn?

Flere bilder fra onsdag!

Baconost? En dæsj nudleolje?

Brød, tomatsuppe, ketchup, leverpostei, bringebærsyltetøy, capuchinopulver, marspian, cola, brunost, hvitost, eplejuice, sjokolade, solbærsirup, tomat, nudleolje, nudlepulver.

Nei - dette er ikke fra en vareopptelling på Coop, men noen sentrale ingredienser i årets "gaukedrikk" - den tradisjonelle finalen i søndagens gaukrenn. Hvert lag får 1 poeng for hver ingrediens de gjetter, og 2 bonuspoeng om de drikker hele glasset. Andre øvelser er navnequiz, eplefisking med munnen, beat-for-beat med gurgling, melsvelging, veggsnøstempling, appelsinglupsking, kjeksplysting og gåing på idealtid. Gaukrennet er ikke bare en tradisjon som vi elsker, men også sosialt, veldig morsomt og viktige felles opplevelser for store og små. Da fikk det heller være at mange hadde blitt mer eller mindre ufrivillige manekenger for nattlig utprøving av sminkemoter. Nå frydet de seg i felles kappestrid med sminkørene.



 

Flere bilder fra søndag

Og til de som måtte tro at det er reiselederne som står bak dette, så er det så feil som det kunne være. Vi sitter bare og koser oss. Det er de store i HK som arrangerer alt sammen. Vi må innrømme at det var bitte litte grann spenning knyttet til om hvordan det helt ferske elevrådet skulle takle å arrangere både lørdagsdiscoen og Gaukrennet - men det var helt ubegrunnet, årets arrangement sto ikke tilbake for noe. Tusen takk skal dere ha!

Vi gleder oss til neste år - takk for turen!

På silkeføre

I 7-tida lørdag morgen begynte det å summe av forventningsfulle barn i Meråker Samfunnshus. Natta hadde vært fredelig - det mest dramatiske som skjedde var barn som rullet ned fra prinsessemadrasser. Vi sto like godt opp og spiste frokost!

Bilder fra Lørdag

 

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold for en skitur! Det hadde snødd litt på natta, det var lite vind og sola tittet frem. Bussturen var kort, men intenst trivelig, med sang og vitser og latter. 

Det var ingen som dro på langrennstur i år. Den ene som hadde langrennsski hadde skilek i barnetrekket, resten surret rundt i aplinbakkene. Det ble ikke behov for å hente ned barn med scooter, eller bestille tidligere hjemtur fra bussene i år. De fleste stakk innom basen for å få seg et par kjappe pølser i brød, men forsvant raskt ut i bakken igjen, for i dag var det bare deilig å kjøre slalom og snowboard.

Slitne og glade kom vi tilbake til et berg av pizza, som vi på ingen måte greide å spise opp. Deretter valset det nye elevrådet opp med tradisjonsrike leker og disco, og gjorde dagen komplett. I dag var det adskillig lettere å få SK og AK til å sove i hvet fall. Nå må vi ned å få de små i HK til å roe seg ... i natt kan det jo vente så mangt...


 

No kjæm vi - på ski!

I 19-tiden strømmet det en liten kolonne med biler inn over Meråker, fylt opp med forventingsfulle barn og voksne, ski og soveposer, klær og alt mulig annet som trengs for å være et korps på tur. Men ikke instrumenter, for denne helga skal vi ikke vise at ikke bare er vi født to "live a life in music" - men også med ski på beina!!

Se bilder fra fredag


 

Og dette med skitur på Meråker - det kan Småbispan! Bortsett fra noen få som er nye av året, så visste alle hva som skulle skje. I 30 minutter svirret  ungene rundt hverandre i noe som for en utenfra kunne se ut som det rene kaos, men plutselig var alt på plass: Prinsessemadrassene var pumpet opp, alle hadde funnet seg en fin plass å ligge (noen rykket opp ett hakk, fra gymsalgulv til bar, eller fra bar til kjeller), soveposene var på (for de kan brukes til mye mer enn å sove i), og kortspill og andre aktiviteter var i gang. De som skulle bo nede hadde til alt overmål installert en 30 kg varmovn som de hadde dratt med seg - man har da ligget på "store mellom" før - der kan det bli litt kaldt!



 

Vi voksne har bare sittet og kost oss - alt går mer eller mindre av seg selv. Ungene trives helt uten vår hjelp. Klaus fikk til og med tunet inn Gullrekka! 



 

Alle virker vel forlikte og trives, utenom Nikolas som ble for syk og måtte dra hjem. Vi vil savne han. Men i skrivende stund (00:29) ligger alle og sover og samler krefter til i morgen. Særlig:)

 

4th of July Parade, Washington D.C!

De fleste både i Washington og i Norge fikk med seg at ringen ble sluttet, 52 år etter, Rolf Stokkes drøm gikk i oppfyllelse og Småbispan utrolig nok bidro til å heve kvaliteten i hovedstaden på selvstendighetsdagen i en av verdens mest kjente parader. 
Småbispan ble servert live i Dagsrevyen: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19070415/04-07-2015
I tillegg gikk det også en reportasje i Kveldsnytt: https://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23070415/04-07-2015 
Det var på så mange vis en minnerik dag. Fra morgenen av høljet regnet ned, og ved ankomst sentrum ble vi raskt en drøy halvtime forsinka hovedsaklig grunnet 100 tissetrengte og 2 trange busstoaletter. Men i det øyeblikk Småbispan gikk ut av bussen, stanset regnet og det kom ikke tilbake før vi hadde kommet vel tilbake til hotellet og begynt middagen. 
Varmebølgen traff korpset knallhardt i timen før paraden. Nesten 30 grader i skyggen, langt verre midt på asfalten i solsteika. Ved å ta av hatter og jakker og sko og åpne opp gikk den timen bra, vanskeligere ble det når alt måtte kles på, kneppes igjen og så marsjering og spilling på toppen. Det var ikke tull det som sto først, at kvaliteten på 2015 - utgaven av Småbispan er så høy at korpset bidrar til å løfte nivået på hele paraden. Amerikanerne er også rause med ros og tilrop og ga spontane tilbakemeldinger på showelementer.
Etter paraden ble det gjort Dagsrevy-opptak og noen flere bilder og så var det en brukbar gåtur for å finne igjen bussene. Det var en rimelig utkjørt gjeng som inntok middagssalen og stor var gleden over å finne mat som ikke var fritert - lasagne og hvitløksbrød og salat! Tradisjonen tro ble det romunderholdning, og tårefylte avskjeder, gledelige opprykk og et solid knippe avtakkinger. 
Vi takker for oss med å stjele / dele. Det har vært skrevet mange gode ord om innsatsen, og Arild Haugens post på facebook summerer det bedre enn vi klarer herfra. Så vi lar det bli siste ord - mer om bilder etc kommer etter hvert:

Et eventyr om korpsånd, sunn stormannsgalskap og en liten dæsj magi.

Når Småbispan om seks timer paraderer foran Det Hvite Hus, direktesendt i beste sendetid på NRK, så er det mer enn bare sommerens vakreste eventyr ? en eksplosjon i farger, taktfasthet og spilleglede. Det er også et vitnesbyrd om kraften som ligger i at helt ordinære foreldre med helt ordinære barn setter seg hårete mål og bestemmer seg for å skape litt magi. I dag får Småbispan betalt for seks års moro og knallhardt arbeid. Eller skal vi si hundreogseks??

Da jeg var turleder på min første korpstur for syv år siden var Småbispan på mange måter en skygge av seg selv. Men sviktende medlemstall og variabel kunstnerisk kvalitet hadde enda ikke utradert bevisstheten over å være del av en stolt historie. Tradisjonene rundt uniformer, formasjoner og entertainmentship ble fortsatt holdt i hevd. Hundreårsjubileet i 2009 lokket frem minner om tidligere epoker og storhetstider. Ikke minst ble et invitasjonsbrev fra Det Hvite Hus i 1963 en inspirasjon for mange. Kanskje vi kunne få oppleve dette igjen? På sommerturen i 2009 stilte et knippe entusiastiske foreldre seg frem og presenterte en hårete visjon; vi skulle gjenreise det stolte Småbispan! Vi skulle ta opp arven fra Musikkfenrik Rolf Stokke som engang på 50-tallet tok med seg amerikansk marching band-tradisjon hjem til Norge og revolusjonerte korpsbevegelsen. Vi skulle til London i 2012 og USA i 2015!

For å tro på en slik visjon må man være aldri så lite stormannsgal og tørre å ha ambisjoner. Så vi startet med å investere i ferdighetene til elevene våre. Vi engasjerte profesjonelle og engasjerte instruktører. Vi meldte oss på konkurranser. Vi utfordret foreldrene i nærmiljøet til å bli med å skape noe stort sammen med oss. Vi deltok i «Norske Talenter». Vi fikk støtte fra stat og kommune for å fornye korpsbevegelsen. Og vi fikk med oss Odd Reitan som vår mesén.

Og vegen til målet har gått gjennom hardt arbeid. For elevene våre som har lidd seg gjennom timevis med terping i en kald gymsal og marsjert på seg gnagsår og neglesprett i Trondheims gater. For foreldre som har solgt lopper og kaker, bakt, krøllet, strøket, vasket, levert, hentet, ryddet, trøstet og motivert. Men som har trivdes sammen i meningsfullt fellesskap om verdier som betyr noe; skape et nærmiljø som inkluderer. Gi våre barn gode verdier med på vegen. Skape musikk i er enn én forstand. Det er dette korpsånd handler om; se at fellesskapet er uendelig mye større enn summen av delene.

Men skal vi lykkes med å nå målet der fremme, trenger vi også en liten dæsj magi. Vi trenger det øyeblikket når vi står med blaute blikk på en Luciakonsert og lurer på om det er mitt barn som får til det som skjer der fremme på scenen. Når det går et sus gjennom publikum når Småbispan kommer ned Munkegata på 17. mai. Når blaserte ungdomsskoleelever applauderer begeistret idet tonene fra Gameshow toner ut på Byscenen. Når vi finner igjen brevet fra Jacqueline Kennedy med invitasjon til hjemmekonsert. Og når brevet fra Amerika kommer som forteller at vi er invitert til å spille i Independence Day Parade foran Det Hvite Hus ? som eneste utenlandske korps og det eneste norske noen gang.

Og nå er seks års reise mot «USA 2015» snart over. Når jeg kikker meg tilbake ser jeg først og fremst en masse mennesker som jeg har fått lov å jobbe med og ha fantastisk mye moro sammen med. Så takk for følget så langt alle sammen! 

Arild Haugen - Stolt Korpspappa og medlem i Småbispan-familien.

Fyrverkeriet over Washingtons nattehimmel avsluttet en innholdsrik dag for Småbispan

In the buses, on our way downtown Washington..



Live blogg fra DoubleTree Hilton..

Vi vet det er galskap. Vi vet de sa vi ikke kunne gjøre det. Det umuliges kunst. Vi gjør det likevel! Live blogg! 

 

Duskemaskotene er klare :



0630 stod reiselederne opp

0700 vekkerunde

 

Slik ser det ut i gangen akkurat nå :

Hår krølles:




Straks frokost! Mmmmmmm, eggerøre og pannekaker med lønnesirup! 



 

Seks flagg dagen før dagen, eller seks flaggdagen før dagen eller var det seks før flaggdagen...Eh... whatever!

Det skal ikke snakkes mer om mat enn det allerede har blitt gjort. Så dette handler om noe annet, nemlig kultur, og det kan man aldri snakke for meget om. Etter at matkomiteen overlot frokostansvaret til hotellet, har det blitt tydeligere at matkulturforskjellen er større enn vi trodde og større enn vi har hørt ryktene hviske. Til frokost serveres glinsende speilegg, arme riddere, feite pannekaker med sirup, bacon som drypper av fett, friterte potetbiter - og ingen salat, ingen fullkornsbrød (ingen brød overhodet!), ingen müsli.



 

Amerikanerne starter med sukker eller fett og tilsetter farge, smak og navn. Middagen har også vært av det friterte slaget, først fikk vi fritert kylling og friterte poteter, i går friterte kjøttboller i en søt og fettrik ostesaus med spaghetti, i dag potetgull og hamburger. Og inn på hotellet velter det mennesker så store at heisen som normalt tar 12, kun kjører to og to. Amerikanerne oppfører seg annerledes enn vi er vant til, de velter seg ned i sofaer, snakker høyt, tar seg plass og kan virke brautende. Samtidig er de høflige, alltid vennlige og svært uformelle. Likes and dislikes, det oppsummerer hele kontinentet.



Ikke mer om mat nå, for i dag var vi på en enorm underholdningspark, 6 flags - tilsvarende Tusenfryd i Norge men likevel litt annerledes.



Her kan du sette deg i et bakoverlent sete med ryggen til fartsretningen, for deretter å oppleve at setet legges helt ned så du ligger flatt - fortsatt med hodet mot fartsretningen. Så tar det av i full steikandes fart, og etter et par sekunder henger du opp-ned og suser over bakken, opp-ned, looper og sirkler, hele tida i liggende stilling med hodet først. Vi syns det var åndssvakt moro, og tror at ungene likte det også.


Det ble bading på amerikansk vis, med en badevakt for hver femte meter, utstyrt så heftig at David Hasselhoff ville forlatt sin skuespillerkarriere, sluttet å skrive det han forveksler med musikk, og dedikere resten av sin karriere som badevakt på småbarnsbassenget hvor vanndybden var 15 centimeter, og livredderne hadde flytevesten parat, fløyta i munnen og full medisinskap lett tilgjengelig på ryggen. Jeeezzz. Også et tårn hvor du klatret trapper ca 30 meter opp, og så gikk inn i et rør med en fallem, så hvordan de rundt deg plutselig forsvant, og så var det din tur. Gulvet opphørte å eksistere og tyngdekraften tok styringa i halvannet sekund til du lå og gispet etter luft og lurte på hva som skjedde i et basseng helt nederst.




Parken hadde et fantastisk fint og stille grøntområde for bespisning, deilig fritert kjøtt med en makaroni and cheese - blanding gulglinsende av fett (og sabla god) og mulighet til å legge på ei tynn tomatskive, i tillegg til den obligatoriske sukkerholdige kullsyredrikken og isen til dessert. Men dette handlet ikke om mat, men om den deilige følelsen som oppsto etter måltidet når det var en times tid hvor det ikke skjedde noenting, og alle barna spilte sandvolleyball, fra de aller minste til de aller yngste, og alle hadde det så gøy at når vi skulle tilbake til fornøyelsesparken var det nesten en nedtur. Snakker om fin gjeng.



 

NK er et kjent begrep i Småbispan, og det står ikke for Norske Kommunister, men Nestkommanderende. En tittel som henger så høyt at både svensk og engelsk adel i årevis har forsøkt å oppnå tittelen. En NK er en ansvarsfull Småbisp i alderen 16-18 år, kan å oppføre seg og stiller med godt humør med navn som Aurora, Vilde, Irmelin, Magnus, Thea, Runa, Rikard, Madelen, Eirun, Birk, Susanne, Julie, Thora, Jonathan, Adrian, Kristine eller Julian. De kan virke likegyldige og noen kan nok driste seg til å kalle dem litt sløve, men så er det som med idrettsutøvere. Når NK-instinktet våkner - da er de der! For å ta over gruppen sin. Gjerne 4-6 andre korpselever i alderen 7-16 år. Om det er på Hamar eller midt på Times Square spiller ingen rolle. En NK tar ansvar når han/hun blir bedt om det. Uten å kny. Tror til og med det kan være med litt glede. Det er flotte ungdommer som alle kan være stolte av. En stor takk overbringes fra alle reiselederne for bistand gjennom hele korpsturen og da sier vi det slik de lokale sier det: You guys rule! 

 

Kort oppsummering av reiseledermøtet nå i kveld:

Reiselederne som ikke har sovet på vakt står opp kl. 0630, før de vekker frokosten med ungene fra SK/AK og spiser uniformen før HK vekkes. Husk vann i sekken, men legg igjen pengene før bussen kommer. Cathrine og May Liz fra uniformskomitèen tar heisen uten sivile klær og møter lunchboxene kl. 0800. Instrumentene pakkes i plastposer som vi ikke har. Stanga til flaggene er bedre i hånda enn i kassen, og Stig Arne tar med Bjørg i bussen. Husk at regnfrakken ikke skal i etasjesekken før alle har vært på do. Det er parade i bussen som parkerer på 7. street før romunderholdningen skifter til sivil. Korpset stiller i uniform i paraden. Husk å sjekke fyrverkeriet før middag. Drill må krølle NK'ene, og Thomas sjekker dusken til Erlend før brannvakta. Flaggjentene skal stryke båndene fra Six Flags før lunchen kjører tilbake til hotellet. Alle må gå på do. Det blir bilde av det Hvite Hus bak banneret i bunaden til Bjørg. Njord ringer Arild og avtaler at hatten tas med inn på bussen før hanskene. Alle holder hverandre i hendene før kl. 2230 når hotellet kommer tilbake til bussene.

Spørsmål?

 

Om vi er slitne? Neeeeida....

 

Det Hvite Hus

Fra fasjonable Hilton kan gjestene få skyss med hotellets sorte Chevrolet til Metrostasjonen fordi det er alt for langt å gå. 107 trøndere passerte den sorte bilen med et lett skuldertrekk og ruslet de knappe to kilometerne til Metroen. Det ble de to første av nok en dag med mange kilometers gange, og takket være smarte telefoner kan vi sette tall bak påstanden. Profesjonelle skrittere regner omlag 10.000 skritt per kilometer, med skrittet utført av lankene til Lars er man jo helt sikker på at det ikke er noen underdrivelse.

Den første dagen klokket vi inn 20.100 skritt, altså 20 kilometer (minst).
Den andre dagen stoppa telleren på 23.300 - 23 kilometer
Dag tre, med heftig rebusløype og storbyvandring, ga en tilnærmet uslåelig rekord med 26.900 skritt, eller 27 kilometer. På dagen hvor korpset tilbrakte 6 timer i buss klarte vi likevel å klokke inn 12.500 skritt, og i går stoppet telleren på 22 kilometer.
Totalt i løpet av 5 dager har Småbispenes føtter lagt bak seg 104 kilometer - og det er den voksnes rett-fram-gange. Barna har nok lagt bak seg langt flere - enkelte av gutta har nok tre ganger så mange kilometer på samvittigheten.

Det hvite hus ble planlagt av George Washington i 1790, men fikk sitt offisielle navn først i 1901 av legendariske Theodore Roosevelt. Bispehaugen skole sto ferdig slik den ser ut i dag i 1921. Det hvite huset ser ut til å være lavere men bredere enn det røde huset, det ser ut til totalt sett å være større, likevel føles det mindre enn man får inntrykk av på TV, nesten litt puslete.
Men det hvite har en bygningsmasse under bakken som er langt større enn den over bakken, med 6 etasjer, 35 baderom, tennisbane, bowlingbane, kinosal, løpebane, svømmebasseng, og over 130 rom.


Utenfor sto biler med blinkende blålys fra Secret Service, og de var så hemmelige at man kunne ikke se noen folk hverken på innsida eller utsida. På innsida, i det ovale rom, satt Michelle og lyttet til Norwegian Wood og klemte sin husbonds hånd ekstra hardt mens hun bladde i lørdagens program og satte en stor rød tusj-firkant rundt innslag nummer 48. Hun smilte kokett til sine døtre, skjøv bikkja bort med foten og slapp en frøkenpromp av ren ubehersket glede mens hun funderte på hvilken kjole som ville passe best til de fantastiske uniformene ...
Det er jo ikke til å unngå at noen tema nok blir belyst opptil flere ganger i vårt lille blogg-univers. Hjernen er i følge DeLillos som kjent alene, og våre to blogg-hjerner må vel sies å gå litt på tomgang nå etter 7 dager med 17 timers arbeidstid i et tempo il Tempo Gigante ville vært misunnelig på...
Mat må vi ha. Amerika=mat. En behagelig ligning for enhver matematiker og for enhver matansvarlig i ethvert skolekorps på 87 elever og 19-20 reiseledere og en dirigent. Matansvarlig som i hele matkomitèen, som har gjort en formidabel jobb i forkant og gjennom vårt USA-opphold! Vanskelig å skjønne arbeidet og logistikken med å fore de før nevnte menneskene opptil fire ganger om dagen. Legg til kummerlige forhold, manglende oppbevaringsmuligheter, VISA- og Mastercard problemer, online-bestillingsmuligheter som får MS-DOS til å fremstå som en skreddersydd proff-utgave av Windows 2020, leveringsrutiner som ikke kan kalles rutiner - ja, da har du arbeidsforholdene til matkomitèen under denne turen.
Lunch i Washington D.C kan jo mentalt fremstå som en oase av mat i en smeltedigel (OK, skal spare dere googling: Ildfast beholder) av kulturer og mennesker, men vi i Småbispan tviholder på vår "Healthy Food"-politikk, og søker så snart vi kan til Maccer'n. No kiddin' - sjekk selv: http://www.mcspotlight.org/company/publications/mcfact_section6.html
McDonald's på Smithsonian National Air and Space Museum var et naturlig sted å oppsøke. Viden kjent for sine smidige løsninger når det kommer til bespisning av større grupper. NOT. Vi skal ikke plage dere andre med nitidige detalser om hvordan vi ble sendt fra skanse til skanse, mens kreftene nærmet seg slutten. Dehydrering og hallusinasjoner. Kroppen sa klart i fra. Vi hadde en situasjon. Heldigvis, og som alltid i følge min kone, kom en kvinne oss til unnsetning. Kristin hev seg inn i køen med hendene fulle av vouchers. Dyttet seg inn mellom relativt storvokste Amerikanere og taklet seg fram til kassen som en fullblods quarterback. Skrek ut at nå måtte vi for f... få levert noe mat her. Småbispan, the world famous marching band from Trondheim needs food! Goddammit! Hele McDonald's stoppet opp. Tiden stod stille. Ikke en lyd. Alt virket som det gikk i slow motion, mens det i realiteten gikk i en fart som fikk begrepet Fast food til å skjemmes. 
Maten kom.
Musèet var kuult. Vi lærte mye. Lær litt selv. Som f.eks at Buzz Aldrin som i dag er i overkant av 85 år gammel, var andremann på månen. Når? Look it up: https://airandspace.si.edu
Metro er en flott måte å ta seg fram på, kjappt og enkelt.


Vel, enkelt kan jo alltids diskuteres. Uansett, effektivt så lenge du har gyldig billett, eller for å gjøre det enda klarere, enkelt om du har billett. Noe alle 107 hadde...eh... vel 106 av 107 er ganske bra, både som brøk og som prosent. Bjørg hadde jo egentlig en billett hun også, men den "ga hun bort" som hun sa.
OK, fremdeles enkelt. Kjøp ny. Med en neve dollars. Eh.. pængboka ligg igjæn på hotellet ja... shait! Men Bjørg har jo vært ute en korpsturdag før, så hun valgte en god løsning som innebar at hun kort tid etter kunne gjenforenes med med sitt kjære korps, som kom henne i møte marsjerende mens de lokale Canada-gjessene fikk det usannsynlig travelt med å stikke av. 


Antall asiater som tar selfie tilsvarer antall hemmelige rom i det hvite multiplisert med antall fotogene musikanter fra det røde. Småbispan inspiserte lørdagens marsjrute, konstaterte at bredden på vegbanen måtte bety at rekkene ble utvidet til 7 x 7, altså måtte det øves (øvelse hadde det blitt læll men læll). Etter å ha tilbakelagt 21,5 kilometer til fots var barna mer enn rimelig utkjørt når de tusla opp på rommene sine og henta instrumentene og gikk rett ut igjen. Gøran lokket med en kort øvelse, kanskje bare i litt over en halvtime, klokka var kvart på seks og de stilte opp.




De avsluttet øvelsen fem på sju, løp opp med instrumentene og ned til middag og gode nyheter:

For på selveste dagen, lørdagen, den Amerikanske nasjonaldagen, eller uavhengighetsdagen, skal Småbispan bli historiske. Det var på denne dagen, 4 juli 1776, at USA underskrev sin selvstendighet fra Storbritannia, og siden har paraden i Washington blitt en institusjon. Fra hver amerikanske stat kjemper alle korps, de øver inn program, sender inn video, bilder, konkurranseresultater, og det beste korpset fra hver stat får æren av å delta på paraden. Det er bare unntaksvis at korps som ikke holder til i USA får delta, i år er Småbispan det eneste utenlandske innslaget. Kanskje er også årets innslag første gang noensinne at et norsk innslag har fått plass i paraden foran Det Hvite Hus (for det er andre parader over hele Washington denne dagen). Dette er en større begivenhet enn de fleste er klar over, så stort at NRKs Tove Bjørgås kommer til Hilton tidlig lørdag morgen for å lage reportasje til Dagsrevyen! Tove planlegger også et direkteinnslag fra selve paraden. Det understreker det smått sensasjonelle som Småbispan igjen har klart.

Så alle dere som er i Norge - skru på Dagsrevyen lørdag!! Vi glær oss :)

BREAKING NEWS!!

 

Som dere der hjemme sikkert har fått med dere har det vært en episode her i Washington i dag. Kaoset er totalt. Linjer er brutt. Veier er stengt. Elver flyter over. Fly flyr høyt over byen. Solen er borte. Internett har blitt intranett. Likestrøm har blitt vekselstrøm. Maten er spist. Vi er opptatte med å være opptatt. Blogg følger i morgen. Tror vi. 

 

Washington District of Columbia, eller Washington D.C som vi sier på trøndersk

Ved ankomst Washington hadde barna gått over fra å synge "No kjæm vi" på engelsk, norsk, engelsk, norsk, og til å synge de kjente barnesangene med "Bæ bæ lille lam" etc og vi kjente alle på energien og livskraften hvor godt det var å komme fram. Det sto Radisson på reiseplanen, men bussen svingte inn foran en smekker bygning, lett henslengt i åsen, dandert med nyvaskede brostein, grønne plener og dyr marmor og på skiltet sto det Hilton. Hadde vi kjørt feil?

Vi hadde det fint på YMCA, det harde gulvet var nok lett å gjøre reint, de tre heisene jobbet energisk og støyende med plutselige bevegelser over 13 etasjer og gjennom vinduene var det mulig å skimte en bygning hvis du husket å dra opp rullegardina. På badet kunne du møte en sort person med hele hodet kledd i hvitt barberskum og to smilende øyne og en barberhøvel som bevegde seg fra haka og hele veien over hodet til nakken. Dusjen hadde vann som kom i en forhåndsbestemt mengde og det var mulig å selv bestemme om man ønsket det litt varmere enn lunkent, eller litt kaldere enn lunkent. Og var du heldig og gikk på do rett etter at renholderne hadde gjort rent var det ikke så skittent der heller. Hvis det regnet ute var det vått inne og sjøl mauren trivdes på enkelte rom.



YMCA hadde sjarm og føltes naturlig, mens Hilton, hvordan skulle det gå?


Hilton bød på heisdører som åpnet seg med den samme lyden som askebegrene i en Rolls-Royce, myke lyddempende gulvtepper, og tre ulike gardiner til de store vinduene på hvert rom.



Air-condition, kjøleskap og kaffemaskin, store speil og skuffer og skap og svær flatskjerm og alle håndtak, overflater, hjørner og utstyr oste kvalitet lang vei. I stramme dresser toppet med hjelpsomme smil kunne mannskapet fortelle at Radisson opphørte for tre måneder siden, Hilton-folka strippa ned alt og pussa det opp for 20 millioner dollar og nå bodde vi i det som var Washingtons aller nyeste hotell og i tillegg et Hilton - hotell og de har standarder må vite! Ungene var henrykte og det var rundt regnet 87 smilende fjes å se...!



Også Hilton hadde sjarm, til middagen (kylling, pommes frites og salat) fikk mange mulighet til å spise kun med gaffel, og mange prøvde også å spise bare kylling fordi det var lite pommes frites og det faktum at det sto kaffekopper betød ikke at det ble servert kaffe. Slike detaljer gjorde at korpset umiddelbart følte seg hjemme, og invaderte hotellets flotte basseng og i morgen skal vi teste gressplena på utsida.


For noen har shopping på undertøysbutikker vært et høydepunkt, andre har sugd Times Square med alle luringene og raringene til sitt bryst, de fleste husker hunden Balto som fraktet medisiner til Nome, hva som egentlig skjedde den 11 september, hvor ufattelig høyt 67 etasjer er, mens for andre var frileiken i Central Park det absolutt morsomste på hele turen. Nå som alle er fornøyd fyller vi på med flere spennende historier fra virkeligheten - i morgen blir det downtown Washington DC.

1st of July. New York - Washington

87 korpselever. 19 reiseledere. 1 dirigent. Ca 90 turister. 4 busser. 220 seter. You do the math. Burde være grei skuring, men tvilen ligger der. Alltid. Etter London 2012 stoler vi ikke på et eneste busselskap, utenom vår hoffleverandør Nettbuss (Steinar, dette er vel verdt noen tusenlapper i sponsing neste år...?). Ikke en gang om kontaktpersonen har det velklingende navnet Cheryl, med en stemme som får piccolostemmene i Guttekoret til å høres ut som Tom Waits. Tvilen viste seg å være berettiget.




Bussene dukket opp utenfor YMCA etter en rygge-seanse som ville fått Henry Ford til ikke bare å rotere i graven, men til å ville komme tilbake og trekke patentsøknaden på bilen som transportmiddel. Jezzzezzz! Blodtrykket stiger. Dørvakten på YMCA prøvde å rive seg i håret, men glemte et kort øyeblikk at han så ut som en nypusset bowlingkule på toppen. Bussen fylles opp med kofferter, det er reiseledere under, inne i, over, foran og bak bussen. HK beordres inn på bussen. Til og med Bjørg ser ut til å ha litt mer puls enn vanlig når i teller opp 25 kofferter som ikke fikk plass. Det meldes og ringes til "turistene"; dere må kjøre via YMCA, vi har et plassproblem vi ikke har plass til.. 


AK/SK-bussen kommer. Det er egentlig ikke mulig, men sjåføren viser seg å overgå sjåfør nummer 1 når det kommer til rygging. Ord blir fattige, dette måtte bare oppleves. OK, bussen fylles opp med bagasje. AK/SK blir beordret inn på buss. Og i det øyeblikket alt ser som mest håpløst ut med gjenstående bagasje "all over the place" dukker 2 x turistbusser opp. Løste det seg? Aner ikke - vi bare dro. Det vil vise seg når vi kommer til Washington...
Skitt, en svær lastebil hiver seg inn i vår fil, med 30 cm klarering. Hjerteflimring. Vår kvinnelige sjåfør med negler Rihanna ville misunt henne, men også med kjørehansker Reodor Felgen ville vært stolt av, ser urovekkende rolig ut. Har hun kontroll? Det faktum at hun ikke klarte å åpne bagasjelukene uten å konferere med hovedkontoret sier dessverre det motsatte.... Men det går jo som regel bra. Og for ordens skyld; vi har det bra og koser oss på tur!


Vel, la veien gå hvorhen den vil....!
Fortsettelse følger.

30th June - Småbispan goes Rockefeller & Central Park

New York. Smak litt på den da dere! Mmmmm​... Times Square. Manhattan. Statue of Liberty. Central Park. Rockefeller. One World Trade Center. Herregud vi er priviligerte!
Usi​kker om alle ungene er klar over akkurate det faktum, men det tar jo også tid å fordøye alle inntrykkene.
Det er når man ser New York ovenfra at byens dimensjoner for alvor siger inn. En stor norsk høyblokk på 10 eller 15 etasjer, blir som en tånegl sett med øynene til en skyskraper. Manhattan er stappfull av bygninger på 40, 50, 60 og 70 etasjer, vi kunne se et tak hvor huseieren hadde satt opp en enebolig, anlagt plen og lagd seg et lite minisamfunn på toppen av et høyhus. Vår skyskraper het Rockefeller Centre og i heisen opp de 67 etasjene ble lyset slukket og heisdøra som var av glass viste coole, blå lys fra hver etasje oppover. Heisen brukte litt under ett sekund per etasje, og det var et heftig minutt. Amerikanerne kan dette med å lage drama. Det var store, flotte terrasser rundt hele taket som gjorde det lett å se hvor man ville, og i kjent amerikansk stil kunne man gå opp enda en etasje, og sjøl da var man ikke helt oppe for det gikk an å gå enda en etasje til (men du fikk ikke sitte, ikke lene deg mot veggene og ikke tråkke på gelenderet slik man må gjøre for å få med seg alle Småbispene på ett bilde...).


De fleste er nå på fornavn med uttrykk som Broadway og 57th, med kjedenavn som Victorias Secret (vær forsiktig her, adressen som først dukker opp er til hovedkontoret og der selger de ikke noe, det er et langt kvarters spasertur herfra til en butikk og den ligger i det meste eksklusive Louis Vuitton strøket), vi vet hvilken av kaffesortene til Starbucks som egner seg best om morran, og trekker lett på skuldrene av nok en brannutrykning. Det går fort å lære seg å like New York. 
Dagens lunch: Camilla's mange og lange telefonsamtaler med rundt regnet en fjerdedel av byens serveringssteder har nok i en periode vært bortimot som en deltidsjobb å regne. Lunchbestillingen i dag skulle ekspederes av Liberty Deli, og det må innrømmes av det oppstod en smule skepsis under korrespondansen i forkant av turen når mailadressen deres var "ranakaknia@yahoo.com". Ikke akkurat en firma-adresse, og ingen hjemmeside var å spore. Telefonsamtalene var derimot svært så hygglige. Og leverte de? OMG de gjorde, eller som en våre mange Emma'er uttalte der vi koste oss med de fagreste  brødskiver på en grønnmalt benk i parken: "Dette er det beste jeg har spist siden jeg kom hit!". 


Parken kalles forresten Central Park, en ganske sentral park må vi innrømme...  En grønn oase midt på Manhattan. Kjent fra uttallige filmer. Et friområde midt inne i en av verdens travleste byer. Et område New York's innbyggere bruker for å trekke pusten. Et sted for å sverme ved en av de mange romantiske broene. Et sted for å slappe av. Eller et sted der Småbispan gjennomfører sitt knallharde rebusløp. Et løp for eliten. De tøffeste av de tøffe. Et løp der mange bukker under og forsvinner for kanskje aldri mer å komme seg ut av parken igjen. 
Årets løp ble litt annerledes. Noen kom seg faktisk aldri inn i parken, til tross for at løpet startet....i parken! Som vanlig i bloggen kan vi ikke gå ut med navnet til Sidsel. Byens taxinæring derimot applauderte hennes valg av trasè og ønsker henne velkommen tilbake til The Big Apple anytime..! Sidsel, slapp av. Vi skjønner at parken ikke var så lett å finne. Den er jo ikke så stor...!
Løpet var lagt opp til å bli en historietime, og korpselevene kan nå foredra både litt om Balto (vedder på at mange nå må åpne en ny fane og google litt...), Umpire Rock, Belvedere Castle og Piken med Svovelstikkene. Var det langt å gå? You bet! Ble de slitne? Samtlige. Noen som klaget? Ingen! Dette ble en en fin tur for de fleste av oss. Takk til Gunnar for bra opplegg!​
I parken er det lett å få seg nye venner, og Storm har siden dag ​en​ vært på "high-five" med en av kuskene som hilser pent til Storm hver gang han passerer. Småbisper er vennlige mennesker, og vennlige mennesker får seg hele tiden nye venner. Også i utlandet kan vi slå fast.
Middagene ble fortært på henholdsvis Hard Rock Cafe Times Square (HK) og Ellen's Stardust (AK/SK). Utførlig beskrivelse følger snart.


Nattevakt. ​Småb​ispan har alltid doble nattevakter. Uansett hvor trygt og godt natte- og brannvarslingsopplegget til overnattingsstedet vi bor på kan være. Eller ikke være. Som her. Derfor tok vi oss i kjent trøndersk stil godt til rette i gangen i 11. etasje. Til noe surmuling fra det nærmeste rommet der en som lignet altfor mye på Kathy Bates' rollefigur Annie fra filmen Misery bodde. Scary.... Her henges dagsplanene opp, romoversikter, viktige beskjeder, det finnes vann her, men dessverre ikke kaffe...Gjeeeesp...
Hvordan forløper så en nattevakt? Jo, litt sånn som det her:
0100 - førstevakten går på og må be Bjørg om å gå å legge seg. Viktig at hovedreiselederen får nok søvn...
0110 - to små jenter observert i gangen på vei på do, går delvis i søvne
0115 - første vaktrunde som innebærer en tur i 8, 9, 10, 11, 12 og 13 etasje. Alt tilsynelatende stille, men under overflaten lurer noe...
0125 - Bjørg blir innstendig bedt om å legge seg, og hører nå faktisk etter!
0200 - Andre vaktrunde, intet å rapportere
0208 - En HK'er med vondt i magen, legger seg igjen ganske raskt
0228 - Rare lyder fra gangen, viser seg å bare være en av ganske mange noe merkelige skruer som har tillhold på stedet, dere vil ikke høre detaljer... 
0300 - Tredje vaktrunde
0350 - Latter høres på vei til fjerde vaktrunde og ut av heisen strømmer det på med "store" HK-elever. Hmmm. Hvor de har vært vites ikke, men nattevakten garanterer at de skal inn på respektive rom....!
0415 - Vaktskifte, "hundevakta" starter.
0430 - Femte vaktrunde, intet å rapportere. Noen alarmer, men det er helt vanlig her borte i statene..
0500 - Ferdig med alle nettavisene, det er helt stille. Helt til Misery-damen plutselig står der. Og stirrer. Og stirrer. Hjertet står stille på begge nattvaktene. Ikke en lyd høres... Heldigvis viser det seg at hun bare må på do. Puuuh!
0530 - Sjette vaktrunde, Starbucks har åpnet og berger den neste timen...
0615 - Oppmøte utenfor huset for å vente på levering av dagens tørrmat
0645 - Maten leveres
0700 - Vekking av øvrige reiseledere, dvs. de som ikke hadde "utekveld" i går, de får en ekstra halvtime, og førstevakta får det samme. De første ungene observeres søvnig vuggende på vei på do
0730 - AK/SK vekkes. Frokosten er klar
0800 - HK vekkes.
Enkelt.
Bilder fra turen så langt: https://goo.gl/photos/JDXw5GpNn3puBXqr5

Times Square + Småbispan = √ - kvadrat

Manhattan følger mønsteret med langsgående streeter og tversoveravenuer. Vi bor på 63 street og i går erfarte vi at en gåtur til 86 street var en liten idrettsprestasjon når skrittlengden er på lengde med stripene i fotgjengerfeltet. Dagens mål var i motsatt retning, vi skulle til Times Square på 47 street. Før den tid dro en skokk fra HK på shopping, de klokket inn alle de store kjedene inkludert Victorias Secret og hadde dollarglis bredere enn Broadway (som er like smal som frihetsstatuen er liten, myter står for fall i møtet med den brutale virkeligheten). Mens de yngste dro til Zoo.

New York Central Zoo - en legendarisk dyrepark for dagens generasjon av barn takket være Madagaskar-filmen. Etter at et knippe lykkelige Småbisp-barn, og faktisk et knippe store Småbisp-ungdommer også hadde tilbragt noen timer der i dag, må vi nok si at legenden er...tja...bare en legende. Virkeligheten suger jo som kjent (ikke si noe til ungene...), og dette slitne etablissementet scorer ikke stort på dyrene sine, som vel må sies å være core business for en DYRE-park. Men så scorer de jo big-time på legende-statusen sin og da er opplevelsen helt topp for alle sammen. Som Une så treffende sa det: Dyr skaper stemning asså!
Etter å ha tilbragt 13 minutter på Central Zoo Hot-line for å få gruppe-rabatten, for deretter å gå tilbake til billettluken 3,47 meter lenger bort og tilbringe nye 13 minutter for å få skrevet ut billettene som overhodet ikke kunne kjøpes direkte i billettluken (BYRÅKRATI....!!), stod vi plutselig innenfor portene, klare for dyr(e) opplevelser (OMG, hvor tar vi det fra..?!). Grupperabatten var så stor at den finansierte 4D-film i tillegg, og alle som har sett forfilmene om ekornet Scrat vet at det er tidvis hysterisk morsomt. Legg til at det snør i salen, det skvettes vann og det piskes på baksiden av leggen med oppklipte sykkeldekk og du har bilder i 3D - ja da har du en vinner for både store og små!



Det er spennende å vandre rundt i New Yorks gater. Her blir du tilbudt en CD, hvem vet hva den inneholder, hva heter du, javisst det var et spennende navn, værsågod og skriv navnet ditt på coveret, det var fint den koster 50 dollar. Lignende forsøk på svindel og luring tilhører de sjarmerende unntakstilfellene. Kineseren som skulle krysse gangbanen med en veldig tung trillebår stoppet høflig for de første medlemmene av korpset og vinket dem forbi. Det spørs om han gjør det neste gang. Han kjente nok vekta øke mens han sto der og konstaterte at rekken av unge kjekke mennesker som svimte forbi aldri så ut til å stanse. Ansiktet ga oppgitthet et navn.

Times Square var fascinerende. Her er det ikke mulig for et barn å kjede seg. Hele området er opplyst av enorme LCD-skjermer som dekker husveggene på alle kanter med heftige reklamefilmer, og på gatenivå kryr det av snåle mennesker. Ei gammel toppløs dame rusla rundt med et skilt og ei truse med et noe uklart budskap, en grønn frihetsstatue vaklet rundt mens den sendte olme blikk til en konkurrerende statue i gull, Supermann og Batman var der, og det krydde av asiater som tok selfier entusiastiske som maur i en bikube. Når den eldre toppløse stanset for å snakke med den grønne frihetsstatuen mens Supermann hilste så føltes det helt naturlig og ikke det minste merkelig.
 (finn en Småbisp!)



Vi fikk oppleve brannvesenet på nært hold ved flere anledninger. Ingen tvil om at de gutta har høy stjerne. De kjører svære, knallrøde biler med det amerikanske flagget hengende passe casual på baktrappa og sirener som lager så mye lyd at ørene nesten faller av og hvis bilene ikke flytter seg er de lynraske på hornet. Hornet gir deg dobbeltsyn og sviktende knær og som gjør gruelig vondt. Bilene skvetter til alle kanter og en brannbil følges alltid av en til og enda en og enda en. Fra tid til annen har det også skjedd noe kriminelt og det vet vi fordi vi ser store styrker fra NYPD Blue stå omkring sine monstrøse militær-aktige biler med solbrillene på, alvorlige ansiktsuttrykk og høyre hånd hvilende på revolverskjeftet. Avisforsida til Fincancial Times New York lyste mot oss med ett oppslag om gjeldskrisa i Hellas og ett oppslag om to rømte fanger som var innhentet av politiet etter en tre uker lang jakt. Den ene var skutt og drept og den andre var bare skutt. På bildet ble han vist fram som et jakttrofe av tre uniformerte tydelig stolte godt væpna jegere....
Mat er jo et tema man ikke kan unngå på en sommertur med Småbispan. Det er faktisk et så viktig tema at vi har en egen Matkomitè. På lik linje med andre viktige komitèer består matkomitèen av hardt arbeidende, dedikerte og sultne(?) medlemmer som jobber dag og natt for at 87 barn skal få sine daglige doser med næringsstoffer, vitaminer og mineraler gjennom sunne måltider spredt over et nøye beregnet tidsintervall fra 0500 (oh yeah, det er rock'n roll tidlig på korpstur i andre tidssoner enn vår egen) til 2300. Tørrmaten består gjerne av mat fra nøye utvalgte leverandører som insistere på å levere maten 0600 og bare dersom du kan fremvise en uklanderlig betalingshistorikk med utlandet, har en paypal-konto, et Visa-kort som de uansett ikke aksepterer, et Mastercard de bare flirer av og ikke minst en fungerende epost-adresse. Om du kommer igjennom nåløyet kan du glede deg over å få levert sunne, næringsrike brød (tatt seg ut ja...), syltetøy type rødt, ost pakket i plast, ulike pølse- og skinkesorter, juice type eple og appelsin og kanskje ett eple eller to som skal deles på i 87 like deler.
 Det sjaues ja...!

Lunchen består ofte av akkurat det samme, bare at nå er det pakket inn i et fristende omslag av mer plast. Alle gleder seg.
Middagen er dagens kulinariske høydepunkt, og inntas som regel på etablissementer av en viss klasse, og vi kan bruke dagen i dag som eksempel. Store HK (her kommer de uforståelige forkortelsene inn, de som nye reiseledere bruker hele sommerturen på å forstå) skulle ut og spise med Gøran. Gooood. X antall mindre mennesker å planlegge mat for. Matkomitèen jublet. Planen var opprinnelig å innta en bedre rett bestående av en noe flat økologisk produsert hvetemelbasert bakeverk med en nydelig saus, som regel basert på nøye utvalgte kirsebærtomater, og topping bestående av litt av hvert for å være helt ærlig. Planen ble forkastet da våre kjære barn jo fikk servert det samme den dagen vi kom, og til frokost første dag. Ny plan.
Vi kom i kontakt med et verdensomspennende restaurantnettverk gjennom gode kontakter på YMCA. En planleggingskomitè ble sendt ut for å ordne bestilling og restauranten tok sporty utfordringen med å servere en to-retters meny med drikke til 56 mennesker. Og de jobbet og stod på. Hele kjøkkenet sydet og kokte. Vikarer ble tilkalt og urinnvånerne måtte vente. Småbispan skulle priorieres! Som ved et mirakel var både første- og andre rett på bordet når våre 56 sultne elever og reiseledere inntok restauranten. Ett par ekstrabestillinger ble effektuert med en presisjon vi alle var imponerte over (vi hadde glemt mat til hovedreiseleder Bjørg, som var veldig sulten etter å ha jogget gjennom alle YMCA-etasjene på jakt etter et savnet barn (savnet som i at vi hadde full kontroll men var litt usikre på oppholdssted akkurat ved avmarsj...). Mat ble spist, alle ble mette og vi ruslet lett videre opp til Central Park for å brenne litt energi. Stor takk til restauranten for sporty og positiv innstilling. Navnet på restauranten? McDonalds...
The Bloggers
  The Minion
 (no kiddin' - blogging is hard work..!)



Blogg, take your time....

87 barn. 20 reiseledere. 53 rom. Hvor vanskelig kan det være? Tja, jævlig (excuse my french..) vanskelig for å være dønn ærlig! Problemene starter fort i det øyeblikket et rom minner mer om Holiday Clubs badeland, enn om et sparsomt innredet (les: køyeseng + skrivebord - ca. 2,5 m2) ungdomsherbergerom. Når køyesenga flyter vil rett og slett ingen bo der inne. Barn må flyttes. OK. I det samme som dette skjer har ett barn flyttet inn på et annet rom fordi det ikke vil bo alene fordi romkameraten kommer med neste fly. Når så romkameraten kommer vil heller ikke denne bo alene og flytter inn på et tredje rom. Personene fra oversvømmelsesrom nr. 1 (1351) flytter dermed inn på det neste tomme rommet (834, der bagasjen jo står igjen), og samtidig har bassenget i 14 etasje hatt stormflo, hvilket gir seg det utslag at vi også har et oversvømmelsesrom nr. 2 (1350) Hvem som bor der er det ingen som aner, men de har ihvertfall flyttet til et annet rom, og det er rom 1242. To HK-elever vil heller ikke inn på sitt nye rom etter, ja gjett en gang, at vannet (sikkert fra vannskaden på 1351) overraskende nok flyter videre nedover i konstruksjonen, og rom 1244 med buler på tapeten blir dermed stående tomt, men det har vi heldigvis kontroll på. Men nattevaktene konstaterer heldigvis at alle på en eller annen mystisk vis har et rom å sove på for ingen er observert sovende i gangen. Ved oppsummering i dag slår vi fast at vi hadde to-tre vannskaderom som stod tomme. Vi hadde tre korpselever på to forskjellige rom, vi hadde 5 korpselever på et tredje rom, og på toppen av det hele er det tvil om Rom ble bygget på en dag. Steike, vi bygget jo jo Rom på en kveld. Forvirret? Ikke etter en natt på YMCA med Småbispan! For ordens skyld, det er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut som, det er mye verre...
Flere korpsforeldre fant tidlig ut at selv i USA er det ikke åpent hos kjøpesentra og store butikker i åtte-tida søndag morgen. På det tidspunktet hadde nattevaktene vært aktive i flere timer med de første lysvåkne medlemmene som upåvirket av lokal tid høylytt utforsket ungdomsherberget til YMCA.

Det finnes overhodet ikke muligheter til å tilberede eller lage mat og det finnes heller ikke budsjett til å gå ut og kjøpe. Så da okkuperes en rekke bord og det legges ut brød, syltetøy type rød, syltetøy type gul og kjøttpålegg men det var så lite i hver pakke at det fikk bare noen få se. Juice og vann fra kartong og lukkbare plastposer til lunch supplert med 1 frukt og 1 pose potetgull for å sikre saltinntak i varmen. Dette funka som fjell, råvarene ble levert på døra, mottatt av nattevakter og satt i stand av matansvarlig og spist av alle.
Forflytning. Et fagområde spesielt militæret bruker uante ressurser på. Årelange studier. Doktorgrader. Eller to-tre sommerturer med Småbispan. Det hele starter så pent under planleggingen, x antall mennesker skal forflytte seg fra A til B. På mest effektive måte. I New York betyr det gjerne T-bane, eller tube'n som vi globetrottere kaller den. Billett. Kjøpes i automat på T-banestasjonen, med mindre vi snakker om 107 billetter. Da sender vi en ordonans. Kan gjerne være Kathrine Tvinnereim som tilfeldigvis møtte opp i New York litt før oss andre. "Rimelig enkel oppgave" tenkte nok Fru Tvinnereim. Billettene var forhåndsbestilt og lagt av i en bokhandel i en kirke. Hvor vanskelig kan det være? Vi trøndere har jo Nidasosdommen som setter standarden. The Church of Saint Paul the Apostle nådde ikke Domkirka opp til alteret når det kommer til storhet. Men navigering inne i kirken? The Church of Saint Paul - Nidarosdommen 1-0. Fru Tvinnereim hadde nå saumfart det meste av kirkearealet, og registrerte både høy puls, stigende blodtrykk og ikke minst irritasjon. "Hvor i hel...er den jæv... bokhandelen med de forb... billettene" tenkte Fru Tvinnereim i sitt stille sinn, samtidig som hun sverget en stille ed på aldri å melde seg som frivillig til "enkle" oppgaver knyttet til korpsturer. Den siste døren måtte prøves, den ble stille åpnet, og plutselig var Fru Tvinnereim midt inne i en aldri så liten gudstjeneste, hvilket i ettertid både hun og kirken var enige om at ikke skadet ... Så anonymt som mulig (høye hæler på flislagt kirkegulv...) snek hun seg inn mellom rekkene, krosset seg ett par ganger, bøyde hodet, mumlet en bønn eller to og plutselig så hun lyset! Det vil si døren inn til bokhandelen der billettene kunne hentes. De velsignede billettene. Enkelt. Småbispan kunne ta tube'n.
I New York kalles det regn, i trøndelag kaller vi det lett kamuflert sol. 87 barn og 20 reiseledere tok t-banen med hvert sitt før nevnte t-banekort og så ferja ut til Long Island. Nesten alle rakk ferja - i korpsmiljøet er det som på sjøen, kapteinen er siste mann ombord - og hovedreiselederen (i likhet med Flettfrid Andresen foretrekker Bjørg å være anonym så vi nevner ingen navn) ble stående igjen på kaia etter å ha forsikret seg om at ingen barn var gjenglemt. Heldigvis kunne vi berolige henne med at hun hadde vært dypt savnet og kaoset hadde nesten kommet opp til overflaten ...

Ferja paraderte forbi frihetsstatuen, som viste seg å være et frimerke av en statue. Hadde vi satt Olav Tryggvason ved siden av hadde hun nok rødmet lett. Minnesmerket fra ground zero var vakkert, Snøhetta er flinke og amerikanerne kan å gjøre ting ordentlig når de først bestemmer seg. Til vår forbauselse visste de færreste av barna hva 11 september egentlig var, og hva som hadde skjedd denne dagen. Kanskje det er for ferskt i vår eget minne - vi går ut fra at alle kjenner historien, men hvordan kan de det når vi ikke har vært flinke nok til å gjenfortelle?

Med den bakgrunnshistorien til disse t-bane billettene er det godt innafor å si at forbauselsen var oppriktig og stor da det viste seg at omlag en tredjedel av dem ikke fungerte som forventet på turen hjem. Situasjonen er da at 107 mennesker fyller en hel t-bane undergang fra den solfylte overflata via et langt og bratt trappeløp rundt en sving og der - i betonggangen - står maskinene som ikke slipper deg forbi med mindre du kan dra et gyldig kort. I den settingen der vil det konstant være en strøm av innfødte, noen små, noen veldig store, de fleste høflige, andre som definitivt burde stått opp med den andre foten, alle med det til felles at den normalt effektive transportformen med ett var fullstendig blokkert av nordmenn som alle så ut som et spørsmålstegn både i ansikt og kropp. Det ble ingen quick fix utgang, dette pågikk over ganske lang tid, til tross for kraften i det store antallet unge mennesker som påførte nesten-urbefolkningen stor frustrasjon og samtidig var uskyldig med store dådyrøyne og åpne håndflater - Lars holdt fortet, betalte ikke et rødt korpsøre for meget med en kontinuerlig løsningsorientert mimikk, holdning og intellekt, og damen bak skranken fikk holde prinsippene sine og etter hvert kom alle igjennom!?

Det er mye å lære for unge lett påvirkelige mennesker, og det samme gjelder for middelaldrende over-the-top letthåra tynnhåra lyshåra (gråhåra) voksne. En ting er dette med høflighet; en amerikaner hilser, smiler, spør hvor du kommer fra og hvem du er. Det gjør kelneren som du senere skal betale tips, det gjør drosjesjåføren, det gjør også den merkelige mannen du passerer på gatehjørnet som blir oppriktig forbauset over alle blondingene, det gjør medpassasjerer på t-banen, det gjør softisselgeren, hundepasseren, i det hele tatt - veldig mange New Yorkere (og her snakker vi om folk som virkelig har sett det meste) er oppriktig nysgjerrig og interessert i hvem vi er og hva vi gjør - og ikke minst, det spørsmålet som vi nordmenn elsker å spørre, hva syns vi om New York? Det er et fantastisk spørsmål, for det indikerer at hva vi, som kommer fra et land med færre innbyggere en byen deres, har en mening som på et eller annet vis betyr noe. Amerikanere vi har møtt har fortalt oss om de 5 bydelene, Manhatten i vest (den rike, hvor vi bor), Bronx i nord, Queens i øst, og Brooklyn og Staten Island i sør, elvene - størst er Hudson River og så East River og så er det en til hvor navnet ikke er så farlig. En ung kullsort kjekk herre på t-banen fortalte også at det var svær Pride-fest denne dagen for å markere at USA ved lov nå hadde tillatt ekteskap mellom likekjønnede. Mens vi fortalte om vinsjene på kaia, vømmøl fra verdalen, trøndersodd og mokkasiner med hvite sokker. Neida, bare kødda. Vi snakket bare litt om de tingene vi virkelig bryr oss om. Ikke oljepris og bensinpris men vær, Rosenborg og eksistensialisme (det blir aldri feil uansett - vår tolkning her går i retning toner, musikk, nærmere definert som korpsmusikk). Og vi høstet anerkjennelse, forståelse, sympati - og litt undring. Det er bra. Vi lærer av hverandre, vi utfyller hverandre, kanskje kan vi en dag la amerikanerne lære oss et par ting om åpenhet oss mennesker imellom, så kan vi lære dem et par ting om åpenhet oss datamaskiner imellom, og så blir vi begge bedre både som mennesker og samfunn :)
Vi kan ikke gi oss med forflytning. På kartet virker alt så lett. Miles kan jo ikke være så mye mer enn kilometer...eller..? YMCA ligger i 63rd Street. Middagsrestauranten Carmine's ligger i 91st Street. 28 blocks to pass. 1,6 miles. Det er jo et stykke når alt kommer til alt etter en dag med noe som på kvelden viser seg å bli 21 kilometer gange. No kiddin'! Vi har tilbakelagt en halvmaraton(21.097,5 meter - ganske nøyaktig) i dag. 4th of July Paraden er usle 1,5 kilometer. Den tar vi baklenges med horn og trommer på ryggen! Men tilbake til middagen. Disse Småbisp-elevene har cred. De har stamina (Fremmede ord og uttrykk? Følg med på dataspillinga til den håpefulle ett par minutter...) og de er fantastiske. Og de syter ikke. De klager ikke. De smiler og ler. De stopper for rødt lys (eller hvit mann som er tilfellet her borte, sikker ikke tilfeldig...). De oppfører seg. De syter ikke. De er fremtiden. De ruler! Vi voksne blir stolte når 107 korpselever oppfører seg bedre enn enhver gjennomsnittlig amerikaner på restaurantbesøk. De takker for maten med sang som bringer tårene fram i amerikanere som jo ikke skjønner en dritt av hva de synger. De oppfører seg. Punktum!
The End

Blogg, take your time....

87 barn. 20 reiseledere. 53 rom. Hvor vanskelig kan det være? Tja, jævlig (excuse my french..) vanskelig for å være dønn ærlig! Problemene starter fort i det øyeblikket et rom minner mer om Holiday Clubs badeland, enn om et sparsomt innredet (les: køyeseng + skrivebord - ca. 2,5 m2) ungdomsherbergerom. Når køyesenga flyter vil rett og slett ingen bo der inne. Barn må flyttes. OK. I det samme som dette skjer har ett barn flyttet inn på et annet rom fordi det ikke vil bo alene fordi romkameraten kommer med neste fly. Når så romkameraten kommer vil heller ikke denne bo alene og flytter inn på et tredje rom. Personene fra oversvømmelsesrom nr. 1 (1351) flytter dermed inn på det neste tomme rommet (834, der bagasjen jo står igjen), og samtidig har bassenget i 14 etasje hatt stormflo, hvilket gir seg det utslag at vi også har et oversvømmelsesrom nr. 2 (1350) Hvem som bor der er det ingen som aner, men de har ihvertfall flyttet til et annet rom, og det er rom 1242. To HK-elever vil heller ikke inn på sitt nye rom etter, ja gjett en gang, at vannet (sikkert fra vannskaden på 1351) overraskende nok flyter videre nedover i konstruksjonen, og rom 1244 med buler på tapeten blir dermed stående tomt, men det har vi heldigvis kontroll på. Men nattevaktene konstaterer heldigvis at alle på en eller annen mystisk vis har et rom å sove på for ingen er observert sovende i gangen. Ved oppsummering i dag slår vi fast at vi hadde to-tre vannskaderom som stod tomme. Vi hadde tre korpselever på to forskjellige rom, vi hadde 5 korpselever på et tredje rom, og på toppen av det hele er det tvil om Rom ble bygget på en dag. Steike, vi bygget jo jo Rom på en kveld. Forvirret? Ikke etter en natt på YMCA med Småbispan! For ordens skyld, det er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut som, det er mye verre...
Flere korpsforeldre fant tidlig ut at selv i USA er det ikke åpent hos kjøpesentra og store butikker i åtte-tida søndag morgen. På det tidspunktet hadde nattevaktene vært aktive i flere timer med de første lysvåkne medlemmene som upåvirket av lokal tid høylytt utforsket ungdomsherberget til YMCA.

Det finnes overhodet ikke muligheter til å tilberede eller lage mat og det finnes heller ikke budsjett til å gå ut og kjøpe. Så da okkuperes en rekke bord og det legges ut brød, syltetøy type rød, syltetøy type gul og kjøttpålegg men det var så lite i hver pakke at det fikk bare noen få se. Juice og vann fra kartong og lukkbare plastposer til lunch supplert med 1 frukt og 1 pose potetgull for å sikre saltinntak i varmen. Dette funka som fjell, råvarene ble levert på døra, mottatt av nattevakter og satt i stand av matansvarlig og spist av alle.
Forflytning. Et fagområde spesielt militæret bruker uante ressurser på. Årelange studier. Doktorgrader. Eller to-tre sommerturer med Småbispan. Det hele starter så pent under planleggingen, x antall mennesker skal forflytte seg fra A til B. På mest effektive måte. I New York betyr det gjerne T-bane, eller tube'n som vi globetrottere kaller den. Billett. Kjøpes i automat på T-banestasjonen, med mindre vi snakker om 107 billetter. Da sender vi en ordonans. Kan gjerne være Kathrine Tvinnereim som tilfeldigvis møtte opp i New York litt før oss andre. "Rimelig enkel oppgave" tenkte nok Fru Tvinnereim. Billettene var forhåndsbestilt og lagt av i en bokhandel i en kirke. Hvor vanskelig kan det være? Vi trøndere har jo Nidasosdommen som setter standarden. "The Church of Saint Paul Bookstore" nådde ikke Domkirka opp til alteret når det kommer til storhet. Men navigering inne i kirken? "The Church of Saint Paul Bookstore" - Nidarosdommen 1-0. Fru Tvinnereim hadde nå saumfart det meste av kirkearealet, og registrerte både høy puls, stigende blodtrykk og ikke minst irritasjon. "Hvor i hel...er den jæv... bokhandelen med de forb... billettene" tenkte Fru Tvinnereim i sitt stille sinn, samtidig som hun sverget en stille ed på aldri å melde seg som frivillig til "enkle" oppgaver knyttet til korpsturer. Den siste døren måtte prøves, den ble stille åpnet, og plutselig var Fru Tvinnereim midt inne i en aldri så liten gudstjeneste, hvilket i ettertid både hun og kirken var enige om at ikke skadet...! Så anonymt som mulig (høye hæler på flislagt kirkegulv...) snek hun seg inn mellom rekkene, krosset seg ett par ganger, bøyde hodet, mumlet en bønn eller to og plutselig så hun lyset! Det vil si døren inn til bokhandelen der billettene kunne hentes. De velsignede billettene. Enkelt. Småbispan kunne ta tube'n.
I New York kalles det regn, i trøndelag kaller vi det lett kamuflert sol. 87 barn og 20 reiseledere tok t-banen med hvert sitt ?før nevnte ?t-banekort og så ferja? ut til Long Island. Nesten alle rakk fer?ja - i korpsmiljøet er det som på sjøen, kapteinen er siste mann ombord - og hovedreiselederen (i likhet med Flettfrid Andresen foretrekker Bjørg å være anonym så vi nevner ingen navn) ble stående igjen på kaia etter å ha forsikret seg om at ingen barn var gjenglemt. Heldigvis (hadde hun en rykende fersk kopp kaffe...) kunne vi berolige henne med at hun hadde vært dypt savnet og kaoset hadde nesten kommet opp til overflaten...

Ferja paraderte forbi frihetsstatuen, som viste seg å være et frimerke av en statue. Hadde vi satt Olav Tryggvason ved siden av hadde hun nok rødmet lett. Minnesmerket fra ground zero var vakkert, Snøhetta er flinke og amerikanerne kan å gjøre ting ordentlig når de først bestemmer seg. Til vår forbauselse visste de færreste av barna hva 11 september egentlig var, og hva som hadde skjedd denne dagen. Kanskje det er for ferskt i vår eget minne - vi går ut fra at alle kjenner historien, men hvordan kan de det når vi ikke har vært flinke nok til å gjenfortelle?

Med den bakgrunnshistorien til disse t-bane billettene er det godt innafor å si at forbauselsen var oppriktig og stor da det viste seg at omlag en tredjedel av dem ikke fungerte som forventet på turen hjem. Situasjonen er da at 107 mennesker fyller en hel t-bane undergang fra den solfylte overflata via et langt og bratt trappeløp rundt en sving og der - i betonggangen - står maskinene som ikke slipper deg forbi med mindre du kan dra et gyldig kort. I den settingen der vil det konstant være en strøm av innfødte, noen små, noen veldig store, de fleste høflige, andre som definitivt burde stått opp med den andre foten, alle med det til felles at den normalt effektive transportformen med ett var fullstendig blokkert av nordmenn som alle så ut som et spørsmålstegn både i ansikt og kropp. Det ble ingen quick fix utgang, dette pågikk over ganske lang tid, til tross for kraften i det store antallet unge mennesker som påførte nesten-urbefolkningen stor frustrasjon og samtidig var uskyldig med store dådyrøyne og åpne håndflater - Lars holdt fortet, betalte ikke et rødt korpsøre for meget med en kontinuerlig løsningsorientert mimikk, holdning og intellekt, og damen bak skranken fikk holde prinsippene sine og etter hvert kom alle igjennom!?

Det er mye å lære for unge lett påvirkelige mennesker, og det samme gjelder for middelaldrende over-the-top letthåra tynnhåra lyshåra (gråhåra) voksne. En ting er dette med høflighet; en amerikaner hilser, smiler, spør hvor du kommer fra og hvem du er. Det gjør kelneren som du senere skal betale tips, det gjør drosjesjåføren, det gjør også den merkelige mannen du passerer på gatehjørnet som blir oppriktig forbauset over alle blondingene, det gjør medpassasjerer på t-banen, det gjør softisselgeren, hundepasseren, i det hele tatt - veldig mange New Yorkere (og her snakker vi om folk som virkelig har sett det meste) er oppriktig nysgjerrig og interessert i hvem vi er og hva vi gjør - og ikke minst, det spørsmålet som vi nordmenn elsker å spørre, hva syns vi om New York? Det er et fantastisk spørsmål, for det indikerer at hva vi, som kommer fra et land med færre innbyggere en byen deres, har en mening som på et eller annet vis betyr noe. Amerikanere vi har møtt har fortalt oss om de 5 bydelene, Manhatten i vest (den rike, hvor vi bor), Bronx i nord, Queens i øst, og Brooklyn og Staten Island i sør, elvene - størst er Hudson River og så East River og så er det en til hvor navnet ikke er så farlig. En ung kullsort kjekk herre på t-banen fortalte også at det var svær Pride-fest denne dagen for å markere at USA ved lov nå hadde tillatt ekteskap mellom likekjønnede. Mens vi fortalte om vinsjene på kaia, vømmøl fra verdalen, trøndersodd og mokkasiner med hvite sokker. Neida, bare kødda. Vi snakket bare litt om de tingene vi virkelig bryr oss om. Ikke oljepris og bensinpris men vær, Rosenborg og eksistensialisme (det blir aldri feil uansett - vår tolkning her går i retning toner, musikk, nærmere definert som korpsmusikk). Og vi høstet anerkjennelse, forståelse, sympati - og litt undring. Det er bra. Vi lærer av hverandre, vi utfyller hverandre, kanskje kan vi en dag la amerikanerne lære oss et par ting om åpenhet oss mennesker imellom, så kan vi lære dem et par ting om åpenhet oss datamaskiner imellom, og så blir vi begge bedre både som mennesker og samfunn :)
Vi kan ikke gi oss med forflytning. På kartet virker alt så lett. Miles kan jo ikke være så mye mer enn kilometer...eller..? YMCA ligger i 63rd Street. Middagsrestauranten Carmine's ligger i 91st Street. 28 blocks to pass. 1,6 miles. Det er jo et stykke når alt kommer til alt etter en dag med noe som på kvelden viser seg å bli 21 kilometer gange. No kiddin'! Vi har tilbakelagt en halvmaraton(21.097,5 meter - ganske nøyaktig) i dag. 4th of July Paraden er usle 1,5 kilometer. Den tar vi baklenges med horn og trommer på ryggen! Men tilbake til middagen. Disse Småbisp-elevene har cred. De har stamina (Fremmede ord og uttrykk? Følg med på dataspillinga til den håpefulle ett par minutter...) og de er fantastiske. Og de syter ikke. De klager ikke. De smiler og ler. De stopper for rødt lys (eller hvit mann som er tilfellet her borte, sikker ikke tilfeldig...). De oppfører seg. De syter ikke. De er fremtiden. De ruler! Vi voksne blir stolte når 107 korpselever oppfører seg bedre enn enhver gjennomsnittlig amerikaner på restaurantbesøk. De takker for maten med sang som bringer tårene fram i Amerikanere som jo ikke skjønner en dritt av hva de synger. De oppfører seg. Punktum!
The End

Land of the Free

Å komme til USA er litt som å gå inn i en tidskonsoll og så komme ut på 80-tallet. Den gang byråkratiet var heftigere, maskinpistolene mindre bortgjemt og aksjekursen like

spennende som dagens oljekurs. Det er bare i USA at flyene er så store at de ikke får lov til å kjøre sjøl bort til gaten, de må taues av en liten bil som kjører litt saktere enn en mann med gåstol i oppoverbakke. 

Man må jo bare elske den hemningsløse dyrkingen av individet som dette landet driver med. Her kan noen flypassasjerer ankomme, få stempelet og bagasjen og schwopp! ut på et kvarters tid, mens andre passasjerer kan stå i over to timer i kø før de får avfotografert det svært blide ansiktet og scannet fingeravtrykkene og fått god tid til å lese plakaten som forteller alle som jobber i passkranken at "We pledge to treat you with courtesy, dignity, and respect". 

Amerikanerne er så høftlige at alle umiddelbart føler seg velkommen. Det viste seg også at drosjesjåføren klarte å håndtere betalingskort av plast, og YMCA i New York tolererer at det festes hvite lapper på alle dørene (med navn på innbyggerne), at det står bagasje og pizza i mengder på oppholdsrommet, og at reiselederne okkuperer gangen i 11 etasje. Det hjelper til å lette litt på skuffelsen over at vi ikke havnet samlet på en (eller to) etasjer, nei vi her spredt over 6 etasjer og Bjørg har så mange tall og kort i hodet og på gulvet at det nå er fullt. 

New York byr jo ellers på en del høye hus, faktisk så høye at en av AK-gutta i bussen uttalte at hans høyeste drøm var å se en skyskraper, hvilket ble fulgt opp med "Åhhh, nå er drømen utfylt..." da han ble gjort oppmerksom på at det bare var å kikke litt ut av bussen så var det skyskrapere "all over the place"...! Småbispan både oppfyller og utfyller drømmer!



Vi har ellers fått oppgradert en del av de nevnte rommene her på YMCA, vi har fått et dobbeltrom med vannseng, og en DBL BUNK PREM har fått basseng på rommet. Herlig! Oppgraderingen har ingenting med det trønderske plaskregnværet som har møtt hos her borte...

Mye er jo faktisk svært bra her på YMCA også, herretoalettene for eksempel, er utstyrt med det siste innen dorullholdere, her finner man den annerkjente Georgia-Pacific Rollmaster 3000! Ikke mange i gamlelandet som har vært borti det før tipper jeg!

Hva vil skje i morgen? Regner det fremdeles? Må flere rom evakueres? Kom alle inn i landet? Finner vi dirigenten? Følg med i den neste episoden av Småbispanbloggen US of A!

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Juni 2016 » Mars 2016
hits